tiqui

I forbindelse med voldtekstdebatten som raser i sommer fant jeg frem en tekst jeg skrev i juni 2004. Den ble skrevet en søndags morgen i et forsøk på å klarne hodet etter en grufull natt:


Klokken 03.14 våknet jeg i natt. Jeg våknet av en jamrende stemme som fortet seg nordover og som skalv for hvert steg hun løp. ”Fuck you!” hørte jeg hun ropte, før hun jamret videre og lyden langsomt avtok ettersom hun kom lenger og lenger bort fra hvor jeg bodde. Plutselig gikk jamringen over i et skingrende hyl, gjennomtrengende og grusomt.

Jeg krympet meg under dynen, hjertet slo, jeg fikk en kvalmende følelse i magen. Jeg overhørte en forbrytelse i det fjerne. Skulle jeg ringe politiet? Nei, det var ikke mye jeg kunne gjøre til eller fra. Jeg visste jo ikke hvor de var. Best å holde linjene åpne slik at andre som var nærmere udåden kunne få dem dit så fort som overhodet mulig. Skrikene fortsatte og de sprengte i hodet mitt. Det må ha vart uendelig.

Jeg deltok på en ransøvelse nylig og vi ble spurt hvor lenge vi trodde ranet varte. Alle var sikker i sin sak at de lange pinefulle sekundene vi lå på gulvet med ranerne skrikende og truende over oss var minutter. 5-10 minutter kanskje? Ranet som bare var en øvelse varte 1 minutt og 10 sekunder. Hvordan må ikke de 25 minuttene med tortur ha virket for den stakkars jenta før sirenene kom? Håpløse 2 timer?

Drepte de henne eller voldtok de henne eller begge deler? Kvalmen steg og jeg tenkte på hva denne knappe halvtimen ville gjøre med resten av jentas liv, - hvis hun overlevde. Den konstante angsten, marerittene, kvalmen og en ufortjent skyldfølelse som følger ofre for vold i etter tid, som om de ikke ble utsatt for nok smerter under selve udåden. Og jeg… jeg lå der sammenkrympet, ute av stand til å hjelpe, ute av stand til å gjøre noe som helst for å lindre.

Sirenene kom endelig 25 minutter senere. Skrikene hadde spaknet til da, men jeg hørte dem fortsatt i det fjerne. Angstfylte hyl og sjanseløs hulking. Nå, tenkte jeg og merket at jeg nikket i puten. Nå endelig får hun hjelp.

Nå i dag, morgenen etter, hører jeg fortsatt hennes kamp inne i hodet. Jeg har aldri følt meg uttrygg i Oslo by før, men i natt snek frykten seg inn helt under dynen. Selv ikke dagslyset klarer å legge en forglemmelsens lys over det hele. Oslo blir ikke den samme.