Menn som terskelfenomener

Tør ikke åpne dører, tør ikke lukke dem

Dør - VintermorgenJeg så ham for meg fanget i et slags rom med mange dører. Noen dører hadde han ikke våget å åpne enda, men flere av dem stod åpne. Noen vidåpne, noen på gløtt.

De som stod på gløtt hadde han engang åpnet, blitt fortryllet av herligheten bak dem og stått en stund på terskelen og beundret synet som møtte ham. Men da damen bak døren ønsket ham velkommen inn i sin verden, tenkte han at, jammen, jeg vet jo ikke helt hva som er bak de andre dørene, burde jeg ikke sjekke det først? Han takket nei, men tenkte at dette var da en vidunderlig verden, så kanskje ja, likevel? Eller? Ikke?

Damen ble lei av å vente, og smalt døren igjen. Noe som gjorde ham så forferdet at tanken på åpne ny dør ble skrekkingytende. Han lirket døren såvidt på gløtt, så damen bli gift med en annen og få barn og han angret seg. Men han lot den stå på gløtt.

I neste dør var det en like fortryllende verden. Mye lysere og varmere enn i hans mørke triste rom. Men når to av dørene kunne vise slike vidunderlige verdener, hva ville ikke være bak neste dør? Og neste? Kanskje ville neste også smelle døren hardt igjen i ansiktet på ham? Hva hvis? Hva hvis ikke?

Han lot denne døren også stå på gløtt, litt mer åpen enn den første og lukket opp den tredje. Her var min verden. Jeg gikk til og fra terskelen hans flere ganger. Vi storkoste oss i dørkarmen, nøt utsikten ut av rommet, drømte om alle de fine opplevelsene vi skulle få i den verden sammen. Men han ville ikke, kunne ikke, var ikke i stand til å forlate rommet sitt ennå. Han ville ikke gi inntrykk av at han tilhørte en verden, fordi det kunne jo være andre verdener bak de andre dørene. Lenge stod denne døren vidåpen, hver gang jeg forlot terskelen og gikk ropte han etter meg, men hver gang jeg kom tilbake, tok ham i hånden og ville ta ham med, trakk han seg og begynte å lengte etter andre dører, andre verdener.

Rundetaarn - Bymuseet KøbenhavnTil sist ønsket jeg å smelle døren igjen, men han hadde tenkt på det og hadde satt hindringer i veien. Lenge oppholdt jeg meg på utsiden, prøvde å lukke den, men han tillot det ikke. Jeg så ham åpne neste dør, like lykkelig og ulykkelig der som før. Han tittet med triste øyne over skulderen til meg, lukket øynene og lot henne komme inn i rommet hans, bare akkurat nok til at hun fikk et glimt av meg. Dette oppskaket henne, hva gjorde den døren på gløtt?

Han vil aldri tørre å gå gjennom en dør, han vil aldri tørre å lukke den, han vil aldri tørre å gi seg over til sitt eget ønske om å bli lykkelig. Han vil for alltid bli på terskelen, verken inne eller ute, balanserende mellom alt og ingenting - kanskje i håp om å finne en gylden middelvei?

Kommentarer:
Postet av: Geir

Mine siste dagers tanker har blant annet inneholdt funderinger omkring samme tema. Det kan virke som vår tids speed-datere fort sjekker retten mot sin egen oppskrift for så avgjøre at dette umulig kan smake. Men sågar kan det virke fristende og forlokkende, men selvsagt skal vi ha forskjellig middag hver dag. Eller som jeg også tenker, at vi vet aldri hva som venter rundt neste sving. Vurderingen kan være kjapp (og som oftest); det finnes helt sikkert noe bedre. Så vi tar en sving til.....

07.aug.2006 @ 01:23
Postet av: Tiqui

Men det som forundrer meg er at det så lett går glipp av svinger som kunne vært tatt sammen. Det er jo ikke slik at det er slutt på svinger og overraskelser og nye magiske øyeblikk selv om man deler dem med noen.

Hadde vært interessant å høre hvordan du har fundert på temaet, Geir. I min erfaring dreier det seg ikke om speed-dating, men om lange "frem-og-tilbake"-forhold som aldri blir noe av, fordi man ikke tør å satse, tør ikke ta steget over terskelen til forholdsverdenen. Man vil ikke tilhøre en verden.

Dette henger også sammen med innlegget mitt om prinsipper og lykke. Les gjerne og kommenter om du har lyst. :)

07.aug.2006 @ 22:25
URL: http://tiqui.blogg.no

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/1736611