tiqui

Rapport fra hyttelivet:

Etter en uke på hytten med mors mat og konstante deilige fetende fristelser var polstringen rundt magen et tydelig bevis på at sykkel-abstinensen (en hel uke uten sykkel!!) var berettiget.

Jeg fant frem mors gamle skramle-sykkel fra hyttekjelleren, pumpet luft i dekkene og la ut på Lindås-traktenes smale svingete gamleveier på Vestlandet. Jeg tråkket avgårde blant grønt og frodig landskap, mosekledde og dryppende knauser, noen par-tre uheldige frosker og padder som ikke hadde lært å se seg for i trafikken, bjeffende hunder, brekende sauer og noen forfjamsete, men nysgjerrige kalver og lam av nyåret. Innimellom fikk en duft av markjordbær meg nesten ut av balanse, men her var ikke plass til "24 jordbær i et lokk".

Midt i denne idyllen av bugnende marker, skog, heier, vann og dyr dukker det opp et lite rødmalt hus i svingen. Det har et skilt på hjørnet som annonserer at dette er klubbhuset til Nordhordlandsavdelingen av motorsykkelklubben Holy Riders. Jammen godt de har motorsykler til å komme seg til klubbhuset med, tenkte jeg.

Jeg syklet inn en grusvei hvor skiltet annonserte at jeg ville komme frem til en plass ca en km lenger inne. Jeg passerte noen gårdshus og en gammel kvinne satt i solveggen og slappet av med strikketøyet. Etter noen porter og fe-rister så det ut som veien igrunnen avsluttet midt i et gårdstun. Jeg tenkte jeg skulle la dem være i fred og ikke titte inn som en hvilket som helst forvillet turist og ville snu krapt. Men der satt jammen hjulet "fast" i grusen og det var bare styret som fulgte mitt tegn om å svinge til venstre. Så i stedet for å forsvinne uforstyrret, fortsatte sykkelen rett frem til jeg fikk plassert noen hylende bremser. Så måtte jeg hoppe av sykkelen midt på tunet og vri styret tilbake på plass før jeg litt rød i toppen kunne trille bort nedover veien igjen. Helt uoppdaget var jeg vel ikke, men så fikk de iallfall en liten historie å prate om ved middagsbordet den dagen. På vei tilbake hadde strikke-damen satt seg selv i arbeid og stod dypt bøyd i blomsterbedet og lukte. Tro om hun syntes det var best å bli sett i sving med arbeid heller enn avslappet i solveggen?

Inn en annen stikkvei havnet jeg plutselig på et skipsverksted hvor ferdsel var på eget ansvar. Siden jeg er fullstendig reckless og ansvarsløs kunne jeg sikkert tatt en rundtur, men syklet heller videre. Nede i en vik fant jeg et fiskeoppdrettsanlegg som var stuet sammen så tett at ingen robåt ville kunne passert noe sted. Der var det ikke ferdsel på eget ansvar, der var det derimot ingen adgang. Nå har jeg aldri hatt særlig respekt for autoriteter, men adlydde denne gangen.

Ferden bar videre forbi et nedlagt skifer-steinverk. Her var det store blokker og mindre glitrende skifersteiner hulter til bulter med noen kvarts-renner i. Her burde man visst ta en tur med tilhenger og spett - for det var noen nydelige steiner!

Min familie har hatt hytte i disse traktene i 14 år, men jeg har aldri vært på disse stedene før. Hvis vi har kjørt forbi dem har jeg ikke lagt merke til slike severdigheter. Man kommer virkelig til sin rett i landskapet når man sykler og man får med seg flere detaljer. På hytten ventet nok et fat med lekkerier, men etter denne turen på et par mil med oppdagelsesferd følte jeg at hadde fortjent det!

Nå er jeg brun og fin og håper polstringen takker for seg om ikke så altfor mange dagene nå som jeg er hjemme igjen og kan gjenoppta mine sedvanlige sykkelturer og andre aktiviteter.