tiqui

Heten er trykkende, dette er Oslo på sitt varmeste og viser en side av seg som man sjelden opplever. Den åpne steinbelagte plassen er tom, omkranset av høye bygninger på alle kanter. Men opp trappene siger det etterhvert menn i skjorter og kvinner i flagrende skjørt. En ghetto-blaster blir plassert på hjørnet av plassen og snart høres noen forsiktige nostalgiske tango-toner. De få gjestene som nyter sine drinker på kafeen ved siden av gjør store øyner i det det første paret inntar plassen. En impulsiv utendørs milonga er ikke hverdagskost i det kalde nord.

Men i dag er det ikke kaldt, idag er føles det ikke som vi er i nord. Stemningen minner mer om et helt annet sted i verden. Trykkende varme selv om det er sent på kvelden, mørket senker seg og dansen bølger der ute på plassen. Ti-tolv par om gangen, svetten siler, skjørtene svinger, rundt og rundt.

En vennlig vind lindrer heten om litt, kvinnenes lange hår leker med i dansens bevegelser akkompagnert av vinden. Skjørtene blafrer og så... det første tordenbraket. I et mektig crescendo flerres den mørke himmelen åpen og et lite øyeblikk lyser lynet opp hele den lille plassen. Danserne ser ikke ut til å la seg skremme, heller desto mer oppildnet av den dramatiske kombinasjonen av mektig vær med mektig musikk.

De første regndråpene følger tordenbrakene, lynet påkaller vår oppmerksomhet gang på gang, tordenen konkurrerer med musikken, og de varme menneskene kjøles takknemlig ned med sildrende sommerregn.

Sjelden har jeg hatt mektigere dansefølelse. Dette var en opplevelse av de sjeldne, en stemning som transporterte meg langt bort fra Norge, langt bort fra hverdagen og hensatte meg til en annen dimensjon fyllt av følelser, bevegelser, naturkrefter, og en altoppslukende musikk.