Den falske ingenjren ock andra svenska spr i Argentina

Det er snart to r siden sist vitraffhverandre sist - i Buenos Aires. Per Erik Tell og jeg mttes igjen p den nordlige halvkule i Malm n i starten av november og jeg fikk overrukket hans siste bokom svensker og deres skjebne i Argentina,hvor hanforteller om sin egen reise der han sporer opp de mest utrolige historier og samtidig beskriver hverdagslige episoder som skjer underveis. Vi ble kjent p en mnedslunsj i den svenske klubben i calle Tacuari midt i Buenos Aires sentrum, og hvordan vi mttes str faktisk beskrevet med en setning i det aller frste kapittelet i Per Erik Tells bok "Den falske ingenjrenog andra svenska spr i Argentina".



Dette frste kapittelet heter "Kosmopoliterna i calle Tacuari" og handler om dagens svensker og deres venner av ulike nasjonaliteter som samles for spise svensk/skandinavisk mat, drikke akvavitt, synge drikkeviser svensk i hyggelig selskap midt i arbeidstiden en fredag i mneden. Selv er jeg ikke svensk, men det er det heller ikke alle de andre beskende der som er. Jeg og Per Erik oppdaget at vi nesten holdt p med samme prosjektet, bare med forskjellige mennesker, og vi har siden hjulpet hverandre nr han har kommet over nordmenn underveis, eller jeg har kommet over svensker i min jakt p nordmenn i Argentina.

N to r senere er Per Erik ferdig med sin bok og den har nylig kommet ut p Massolit forlag. Jeg fr en bok i presang med inskripsjon og greier nr vi mtes i Malm, og s fr jeg med meg en til for overbringe til en felles venn av oss i Argentina neste gang jeg reiser. P turen hjem har jeg allerede lest halve boken, den er veldig lettlest og skrevet i en naturlig tone som gjr at sidene bare flyr avgrde. Jeg har alltid synes at det er vanskeligere lese svensk enn forst dem nr de snakker, men Per Erik Tells sprk er lettlest og engasjerende ogs for en nordmann. Og s er jeg stolt over ha blitt nevnt med navn hele tre ganger i boken, selv om jeg ikke er i nrheten av vre svensk. ;)

Jeg kan gjerne anbefale boken for alle som gjerne leser om eventyrere, annerledes skjebner og historier, og som liker f et lands kultur og historie sneket inn bakveien gjennom lese om fantastiske virkelige menneskers liv og pfunn i en verden s langt borte fra der man kom fra. Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av - som jeg ogs har ftt inntrykk av nr det gjelder nordmenn i Argentina - at avstanden blir s mye mindre nr man ser hvilke bnd som har knyttet landene sammen gjennom mennesker som har levd med en fot i hvert land, og som etterhvert tilhrer begge steder.


Hrsr?

Har ikke Carl I. Hagen blitt en smule i overkant hrsr det siste ret? Eller trengte han bare en eller annen dum unnskyldning for kunne trekke seg uten mtte innrmme selv ville bort fra politikken? Jeg ville skjnt det, alts. Jeg kunne aldri tenkt meg vre politiker.


Det er ok si nei takk

Et ja eller nei-sprsml har to like gode godkjente svar: Ja og nei.

Nr jeg sender en sms til en venninne og spr om hun er hjemme, fordi jeg er i nrheten og kanskje ville stikke innom, s blir jeg like fornyd med svar som "ja, bare kom", "ja, men jeg er opptatt", "nei, men vi ses til uken".

Sprsmlet innebrer ikke at jeg forventer et ja-svar, og det innebrer ikke at jeg blir fornrmet om det ikke passer. Det er ganske enkelt et sprsml som alle utfall er akseptable, fordi et svar forteller meg hvilke alternativer jeg har for dagen videre. Det som i stedet blir et problem er hvis svaret uteblir. Da vet jeg ikke hva som har skjedd, om hun er opptatt eller ikke, om hun nsker se meg eller ei, eller om hun rett og slett er s lei meg at hun ikke nsker mer kontakt. Ofte tr vi ikke si nei, s vi lar vre svare. Men et nei takk srer mye mindre enn bli behandlet med stillhet inntil vi "tar hintet".

Hva er grunnen til at vi ikke tr si nei, takk?

P en invitasjon til en fest som vi ikke nsker g p, enten fordi vi vil gjre noe annet, ikke har lyst g ut, eller generelt ikke er i humr til fest - er det ikke like greit takke nei takk? Ofte prver vi desperat finne en unnskyldning som som regel dreier seg om at vi er forpliktet til noe annet. Men er det ikke lov si nei takk uten mtte forklare og unnskylde? Jeg har en venninne som s greit sier:

- Nei takk, i dag passer det ikke, for i dag slapper jeg av!

Det er utrolig forfriskende f et rett frem svar, s slipper man lure. Man forstr at man ses en annen dag, nr lysten til g ut er der, men i kveld har hun mest lyst til slappe av i sofaen, og det er helt ok.

Ikke interessert? Si nei, takk

Vi er kanskje enda verre nr det gjelder relasjoner mellom kvinner og menn. Vi tr ikke avvise, s derfor lar vi vre svare, og hper at vedkommende vil ta hintet etterhvert. Men hva med spare den andre for uvissheten, ikke la telefonselskapene kunne sko seg p gjentatte meldinger og oppringninger, nr man bare kunne sagt fra fra frste stund?

- Nei takk, jeg er ikke interessert.

Det er virkelig ikke verre enn det. Ingen annen forklaring trengs, ingen unnskyldning. Enten s er man interessert eller s er man det ikke. Og det er jo ingen som med sine fulle fem nsker tviholde p noen som ikke vil tilbringe tid sammen med en. Men la vre svare bringer s mye usikkerhet p dette omrdet, fordi det kan vre en mengde rsaker til at man ikke fr svar umiddelbart. Kanskje har det skjedd noe? Kanskje gikk kontantkortet tomt? Ble mobiltelefonen stjlet? Slutt p batteriet? Uten dekning? Opptatt? Stuck p toget i en tunnel? You name it, og det er ikke usannsynlige rsaker noen av dem. S for spare bde seg selv for gjentatte plagsomme meldinger og oppringninger og den andre for usikkerheten, s kan vi vel bare si fra?

Alltid best vite

Det er alltid bedre vite hva man skal forholde seg til, uansett om det ikke er det svaret man hadde hpet p. Og kanskje vi ikke skal tro at vi vet s godt hva den andre hper p?

En personlig anekdote om en situasjon hvor undertegnede ble avvist, men p en s direkte mte at usikkerhet og misforstelser var uunngelig, forteller om en kar som ikke var redd for si nei. Men han gikk ut fra at jeg var interessert i ham, s det var visst ganske uforstelig at hans avvisning var en lettelse... Uansett vil jeg gi ham kudos for mot og rlighet:

Vi mttes p nettet (som man jo gjr i disse dager) og bestemte oss for mtes ogs IRL. Vi skulle ta en kaffe. Men p vei fra mtestedet til kaffebaren stopper han opp og sier etter 3 minutters bekjentskap:

- Jeg er ikke tiltrukket av deg, s jeg foretrekker at vi dropper kaffen og s gr jeg tilbake til klesvasken.

Jeg ble imponert - og lettet. Han fortsatte s unnskylde seg og beklage, og det skulle han kanskje ikke gjort, fordi da mtte jeg si fra at nei, da det gjorde ingenting, det passet meg aldeles utmerket. Men kanskje var det like greit, s fikk vi si fra tydelig begge to. Ingen usikkerhet, ingen undvendige timer og dager hvor man lurer p hvordan situasjonen er. Han dro tilbake til sin klesvask, jeg nt min bok p en annen kafe, og verden gikk videre umiddelbart.

Jeg stemmer for bringe tilbake "Nei takk" som akseptabelt svar igjen p alle ja/nei-sprsml, s slipper vi misforstelser, ubehagelige situasjoner, overdrevne telefonregninger og kan g videre til neste hyggelige livsyeblikk. Bare si takk, men nei takk. Verre er det ikke.


Insomnia


Klokken er 3 om morgenen og den lpetids-frustrerte katta gauler over verdens urettferdighet. Det er heteblge i Buenos Aires, svetten siler, jeg vrir meg i laknene og forbanner myggen.Jeg fr ikke sove.

Jeg titter ut vinduet som vender inn i kvartalet, ser om jeg kan f ye p katten som holder meg vken. Jeg ser ingenting annet enn hye murer fra bygningene som vender ut mot gatene, og de tak p lavere bygninger inne i kvartalet, skalte PH, horisontale boenheter. I et vindu skrtt over "bakgrden" er det lys og et par romsterer rundt halvnakne, vifter med et stort tystykke. P taket over dem blafrer et laken i luften, og enskyggebeveger seg. Noen er p kveldstur p taket.

Nattrend

Katten roer seg, og jeg tenker vende tilbake til sengen da jeg ser at skyggen fra laken-taket klatrer over muren eller lemper noe over murenog dumper ned p taket p huset ved siden av. Dette er kanskje ikke en kveldstur i insomnia, men muligens en nattens tyv som vil ta seg inn og rane noen? Jeg trekker meg litt tilbake, tr ikke la ham se meg, vipper hodet mitt litt frem og tilbake fra kanten, som om jeg var noe som naturlig blafret i vinden.

Det slvglinsende isolasjonsmaterialet p taket reflekterer det lille mnelyset som er inne blant skyene, og jeg ser silhuetten av en slank ung mann. Han titter over murkanten til neste hus, stopper opp som om han vrer at noen observerer ham, og jeg "blafrer"tilbake bak vinduskarmen. Nr jeg titter ut igjen henger han med en fot utenfor muren inn i kvartalet, det er ca 8 meter ned, har han tenkt hoppe?

Dunk

Jeg gr inn p badet for se om jeg ser bedre der og om jeg selv vil vre mindre synlig derfra. Baderomsvinduet er lite og vender bare ut i et lite mellomrom mellom seksjonene p bygningen jeg bor i. Jeg ser ikke mannen herfra.

Jeg hrer et dunk og et rabalder, s blir det stille. Jeg skynder meg tilbake til soveromsvinduet og titter ut. Taket p nabohuset glinser tomt i mnelyset, men i mrket nedenfor, p PH-taket ser jeg en skygge. Beveger den seg? Vet ikke, vanskelig si. I mrket er alle katter gr, og en skygge kan vre en sekk, en plante, noe sppel, et lik eller en mann som nettopp har hoppet i dden. Jeg stirrer og stirrer, men klarer ikke skjeldne hva skyggen er, og hjernen begynner lpe lpsk.

Dilemma

Br jeg ringe politiet? Ambulanse? Br jeg ikke da vite hva som egentlig har skjedd? Og om det virkelig er en mann der nede og ikke bare en sppelsekk som han dumpet? Er det ikke rart at jeg ikke hrte noe skrik? Vil jeg virkelig bli innblandet hvis dette viser seg vre noen som dumpet et lik? Kanskje jeg skal gi beskjed til gutta p parkeringshuset rett over gaten og be dem komme og se etter. Kanskje har de en stor lommelykt? Jeg vet ikke hva jeg skal gjre, om jeg skal gjre noe, om jeg vil gjre noe. Katten uler igjen, skyggen beveger seg ikke, og nabotaket glinser i ensomhet. Jeg legger meg. Jeg fr ikke sove.

sl ihjel tid

Klokken er fire om morgenen. Jeg holder ikke ut. Jeg klarer ikke la vre blafre ut av vinduet med jevne mellomrom, men skyggen er like vanskelig skjeldne n som for en time siden. Jeg prver zoome inn med kameraet med hy lyssensitivitet, men det er umulig se noe i skeren, og jeg tr ikke ta bilde med blitz. Reddhare.

Klokken femvil det begynne lysne. Jeg spiller tetris s lenge. Taper og spiller igjen. Jeg ser antydning til grlysning ute og jeg titter ut. Faen, det er virkelig en mann som ligger der nede. Hadde jeg ikke sett ham p et tak 8 meter hyere oppe frst, ville jeg trodd at han bare sov. Han ligger p siden, med den underste armen ut, og hele kroppen utstrakt s lang han er. Bl olabukse, svart singlet. Brun og trent kropp, et lysebltt lommetrkle henger ut av lommen. Er han dd, er han lemlestet eller sover han bare?



Jeg tar et bilde. Zoomer inn, uten blitz. Det blir kornete, umulig si. Jeg fr bare bekreftet at det virkelig er en mannskropp. En halvtime senere tar jeg et bilde til, prver zoome s langt inn som mulig for f et inntrykk av ansiktet hans. Men vent, foten l da ikke slik i sted? Han har beveget seg! Han er i live! Jeg er overlykkelig over at jeg ikke har overvret dumpingen av et lik, og kanskje heller ikke et selvmordsforsk, iallfall ikke et vellykket forsk. Mannen er i live, kan bevege seg, og kan se ut som om han sover...? Det er p tide skaffe seg litt svn for meg ogs.



Helt borte i drmmeland

Jeg sovner, drmmer rare drmmer om skygger og katter og blafrende lakner. Jeg vkner brtt fire timer senere. Klokken er ni. Jeg spretter opp og titter ut. Borte. Mannen er borte. Er han hentet av noen? Vknet han og hoppet ned p neste tak? Ble han forvandlet til edderkoppmannen og klatret opp igjen der han hoppet ned? Jeg klarer ikke helt sl dramatikken fra meg og studerer terrenget av tak, bakgrder, patioer, vinduer og murvegger. Hvor kan han vre? I mrket er alle katter gr. I lyset ser alt annerledes ut. En vanlig dag er i gang i Buenos Aires, og jeg lurer p om jeg har sett syner. Eller kanskje bare drmt.


Tanker mellom barken og veden

De elsker hverandre, egentlig. De klarer bare ikke oversette det i en god kommunikasjon seg i mellom. Derfor snakker de sammen gjennom meg.


(Foto: Communications_men by MSandy)

Hun er min venninne. Han er min venn. De har et forhold sammen som med jevne mellomrom tar slutt og begynner igjen. Nr det gr utfor m jeg srge for ha telefonen godt ladet og kontaktkortet stappfullt.

Jeg har hans versjon p det ene ret og hennes versjon p det andre. Begge er superforelsket samtidig som de er superfrustrerte. De eskalerer sine misforstelser til kamper og hjertes smerte, jeg roer temperaturen og fr dem til slappe av igjen og innse sannheten - at de elsker hverandre og egentlig vil vre sammen.

Men det er en uhyre vanskelig balansegang. Jeg vil gjerne vre der for mine venner, gjerne stille opp og hjelpe nr de ber meg om hjelp. Hittil har jeg klart det, ikke ta side, ikke holde for mye med den ene eller den andre. Men jeg gr p eggeskall. Den dagen jeg sier noe feil, vil jeg vre den som fr skylden for hva som skjedde, er jeg redd...

Noen andre som har erfaringer og tanker fra terskelen mellom barken og veden?


Hvem stemmer for utvide dgnet?




- Fler du at du har for liten tid eller har du bare altfor mye gjre?

Sprsmlet er godt og svaret er vel egentlig ja, begge deler. Men s synes jeg jo at alt jeg har gjre er noe som gir mening fylle dagene med, s da m svaret rett og slett bli at jeg har for liten tid.

Jeg fikk da en fantasi om der menneskenes evige kontroll- og pvirkningsaktiviteter p jordkloden ikke bare klarte endre klima, temperatur, naturkatastrofe-frekvensen, naturens kretslp, havets strmmer, dyre-, fugle- og fiskebestander, men der vi ogs klarte kontrollere dgnsyklusen. Vi kunne for eksempel finne opp en mte f jorden til g saktere rundt?

Et dgn p 56 timer ville passet meg utmerket. Under forutsetning av at man fortsatt bare hadde 8 timers svnbehov i dgnet. Jeg stemmer glatt p det partiet som kan fikse en slik dgnsyklus. Da ville jeg kanskje komme i nrheten av f gjort alt jeg skal gjre, m gjre og har lyst til gjre. For eksempel rekker man med den nvrende dgnsyklusen ikke lese mer enn ca 10 000 bker p et liv. Dersom man regner hver bok p 2-300 sider ogen fulltids leseinnsats p 7000 sider i ret (det var pensummengden p et rs grunnfagsstudium fr kvalitetsreformen), s rekker man ca 10 000 bker i lpet av 40 r. Med en utvidelse av dgnet ville man ikke trengt velge s veldig med omhu, for 10 000 bker er tross alt ikke mange. Og s finnes det jo andre ting man ogs skulle gjort, selvsagt, utover lese.

Uansett tror jeg at en slik utvidelse av tidshorisonten for livet kunne hatt mye positivt for seg. Det forutsettes selvsagt i dette tankeeksperimentet at man fortsatt bare blir en dag gammel for hver dag, selv om dgnet er utvidet, s alderen blir mer eller mindre den samme, men tidsmessig blir det en utvidelse av livslpet med 150 r av 24-timers dgn.

Jeg tror det ville gjort underverker for den historiske hukommelsen som samfunnet til enhver tid forvalter felles. Vi mister jo historiske perspektiver nr folk dr ut s fort. De som opplevde andre verdenskrig i voksen alder er allerede i ferd med d ut, og man kan fundere p hva det vil gjre med forstelsen av denne historiske hendelsen og ulike former for forholde seg til mennesker og samfunn.

Opp gjennom historien har jo folkeopinionen hatt en tendens til flge en pendelbevegelse hvor holdningene svinger med stort utslag til motsatt side etter en tid med et fokus, for s sl tilbake til den andre siden igjen etter man har prvd motsatt fokus en stund. Og jo mer ekstremt ut p den ene siden opinionen slr ut, jo strre utslag p motsatt side nr motreaksjonen kommer. Jeg lurer p om pendeleffekten p folkeopinionen kan ha sammenheng med hvilke generasjoner det er som har ddd ut hver gang pendelsen svinger til motsatt ekstrem. Og hvis man hadde beholdt de som hadde opplevd og kjent p kroppen visse historiske hendelser i samfunnet litt lenger, s ville kanskje dette srget for en annen historisk hukommelse - og forstelse for hvordan mennesker m forholde seg til hverandre.

Uansett utvidelse eller ei, det vil jo alltid vre begrensninger i hukommelsen ettersom vi ikke har levd siden kloden frst ble formet, men uten utvide dgnet og livstiden, s kunne vi kanskje begynne regne med folks kunnskap og erfaring i lenger tid. Er det ikke slik at man slutter regne med folk nr de gr av med pensjon? Barn frem til 18 r kan ikke stemme i valg, og pensjonister etter arbeidslivet har ikke forhandlingsgrunnlag for bli hrt. Dvs at den perioden vi blir "tatt p alvor" i samfunnet er begrenset til 49 r (18-67), under et halvt hundrer. Jeg lurer p om dette er med bidra til at vi lettere gjr om igjen tabber som historien burde ha lrt oss by now.

Og fra vre et lite sukk over liten tid ble denne teksten plutselig et tema man kunne skrevet mye om. Enda mer gjre. Hvem stemmer for utvide dgnet?

Alder og selvpresentasjon

Vedkjenner du deg alderen din? Den egentlige alderen?




(Illustrasjon fra D'Lynn Waldron)



I min spede nybegynnertid p internetts sosiale nettsider var jeg rlig om det meste. Relativt fort oppdaget jeg at ikke alle andre var rlige om alt, og spesielt var det populrt lyve litt p alderen. Det fantes mange ulike grunner til lyve p alderen:


- Jeg har mest til felles med folk som er 10 r yngre enn meg, s da setter jeg likegodt ned alderen til den aldersgruppen jeg vil ha kontakt med.


- Jeg ser yngre ut har jeg ftt hre, s da setter jeg likegodt alderen ned slik at den matcher utseendet.


- Jeg vil helst ha kontakt med yngre damer, s da setter jeg likegodt ned alderen min slik at de ikke tror jeg er for gammel for dem.


- ....?


Ja, nei, dette var vel i all hovedsak de grunnene jeg fikk hre. N sier det seg selv at jeg aldri fikk hre grunnene til dem som faktisk lurte meg, de som jeg aldri fant ut at hadde en annen alder enn den de sa. Jeg kan jo ikke utelukke at jeg ikke har blitt lurt, - hvordan skulle jeg vite det?


En av dem hadde trukket fra seks r p alderen. Jeg syntes kanskje han hadde blitt rasende fort ferdig med doktorgraden sin og var imponert over hvor effektiv han mtte vre. Helt til han avslrte femte gangen vi mttes (5te!) at han hadde levd i noen flere r enn hva han ville innrmme for meg. Plutselig var ikke doktorgraden fullt s imponerende, og s begynner man jo lure.. Hvorfor i all verden skulle han lyve p det? Hva er det man tror at man oppnr? Jeg ville gladelig truffet denne mannen og fortsatt hilse p ham selv om jeg visste hans virkelige alder. N derimot ble det hele litt flaut.


Motstrms og motmle

Etter mange episoder med merkelige aldershoppog ca-tall, s fant jeg ut jeg ville protestere. Jeg var selv 33 r p det tidspunktet, og gikk motstrms og satte opp alderen min til 37.

Poenget var bare ha en hyere alder for en liten stund, snn for kunne blunke med vippene iet ansikt formet som et sprsmlstegn hver gang jeg fikk servert en av ovenstende forklaringer p nedskjringer i alder.


Men jeg fikk en behagelig overraskelse og oppdaget en helt ny grunn til lyve p alderen. Over natten ble henvendelsene halvert fra ynglingene p 18-20 r som skte "eldre kvinner" for "spenning" som antagelig betyr opplring. Mest sannsynlig skte denne guttegjengen etter kvinner opp til 35 r. (S _eldre_ kvinner var de vel ikke egentlig ute etter, bare noen som hadde hatt noen runder fr dem). Dette var s behagelig at jeg beholdt tyv-alderen min p 37 r helt til det var sant.


N er jeg 38 r og funderer p om jeg skal ta 40-rskrisen ved hornene og like godt sette alderen opp til 41 r s slipper jeg runde 40. Jeg husker at det var mye enklere vre 31 enn 29 eller 30, mange frre kommentarer og sprsml da, ikke s spennende kommentere alderen til en 31-ring, liksom. Kanskje det er det samme p 41? Ville ikke det vre en god grunn til lyve p alderen?


For noen dager siden fikk jeg en hyggelig melding fra en kar p 120. Det er jo ogs en mte sette opp alderen p, s ekstremt at man skjnner at vedkommende ikke vil vedkjenne seg sin alder. Nr jeg spurte, fikk jeg svaret: ca 45. Ca? Jeg m le, dette er jo et rimelig enkelt sprsml som man ikke skulle ha behov for estimater for svare p. Enten er man 45, eller s er man det ikke. Er man det ikke, s lyver man p alderen, og s sprs det da - har vedkommende en humoristisk nok grunn til lyve som gjr at det blir akseptabelt, og ikke minst morsomt?


Har du lyet p alderen?
Opp eller ned?
Hva var din grunn?
Og hvorfor sluttet du eventuelt med det?


Debatt om datalagringsdirektivet

Ettersom datalagringsdirektivet har ftt vesentlig oppmerksomhet i Blogglandia, tenker jeg det er flere som vil vre interessert i stille p dette kommende arrangementet i FestiHvalTeltet p Blindern p fredag:

Det Norske Datalagringsdirektivet

Tid og sted: 20. aug. 2010 13:00 - 15:00, FestiHvalteltet, Frederikkeplassen

BildeEtter at datalagringsdirektivet ble en hodepine for regjeringen, har statsrd Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) foresltt en alternativ lsning der man stemmer mot EUs direktiv, men utvikler et eget forslag for ivareta ptalemyndighetenes interesser.



Hovedinnleder:

Statsrd Magnhild Meltveit Kleppa


Kommentarer:

Jon Wessel -Aas, Styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling. (ikke endelig bekreftet, grunnet endring av dato)
En representant for Europabevegesen


definere seg ut av redselen

Hanne Kristin Rohde er ikke redd for spre redsel:

-Min intensjon er bidra til forebygge voldtekt. Om de skremmes litt, synes jeg ikke det gjr noe, hvis det kan bidra til redusere antall voldtatte kvinner. Vi monterer alarm i husene vre og legger ikke mobiltelefoner synlig i bilvinduet. Da m det g an tenke preventivt ogs nr det gjelder voldtekter. Realiteten er dessverre at det ikke alltid er trygt for kvinner g alene hjem fra byen, sier Rohde.


-Dessuten er 7 av 10 voldtektsofre ruspvirket. Vi har sett mange som har vrt overstadig beruset, og det setter dem i drligere stand til ta riktige beslutninger, som for eksempel hvem de skal ta flge hjem fra byen med, samt i drligere stand til forsvare seg.

-Fra statistikken ser vi at voldtekter kan skje hvor og nr som helst.

Ja, da vet vi det:
Det er ikke trygt vre p byen, for da m man komme seg hjem.
Det er ikke trygt g alene hjem.
Det er heller ikke trygt g sammen med noen hjem.

Det er ikke trygt drikke alkohol fordi da blir man beruset, og er et lettere bytte.
Det er heller ikke trygt ikke drikke alkohol, fordi 30% av de som voldtas ikke har drukket.

Det er heller ikke trygt la vre drikke og la vre dra p byen, for voldtekter kan skjer hvor og nr som helst.
Dermed er det heller ikke trygt vre hjemme, fordi hjemme dessverre er inkludert i "hvor og nr som helst".
Dermed er det heller ikke trygt ta forhndsregler, fordi det rett og slett er umulig beskytte seg mot "hvor som helst", "nr som helst", "i edru tilstand", "i beruset tilstand", "p byen", "p vei hjem fra byen", "p besk hos andre", "i selskap med andre", "i taxi" og"hjemme".

Det er rett og slett ikke trygt leve.

Tror dere ikke Rohde selv er redd, og nettopp fordi hun som kvinneselv eret potensielt offer, er det en trygghet i prve finne aspekter ved potensielle ofre som hun ikke deler - slik at hun selv havner litt mindre i kategorien potensielt offer? ...Dersom hun finner at samtlige som blir voldtatt gjr noe som hun selv ikke pleier gjre - da kan hun statistisk sett vre litt mindre redd - eller hva?

Kvinner er ofte kvinner verst ogs i denne sammenhengen, nettopp fordi kvinner har et behov for bortforklare faren med noe som de selv kan ta avstand fra - og dermed fle seg tryggere. Det er noe man gjerne ser av kvinnelige jury-medlemmer i voldtektssaker. De blir vettskremt av skulle mtte identifisere seg med voldtektsofre, fordi da er de selv i konstant fare. Ved ta avstand fra offerets oppfrsel - uansett grunn - kan de innbille seg at det ikke vil skje med dem selv.

Jeg er enig med Hva Hun Sa i at det er en fallitt-erklring nr en slik uttalelse kommer fra politiet, kvinner kan rett og slett ikke beskytte seg fullstendig for voldtekt. Derfor m problemet angripes fra en annen kant. Men det er mye vanskeligere ta tak i problemet p den mten, og da gjr man gjerne det man har muligheter (og ressurser) til gjre noe med, selv om det ikke hjelper.


Om publisere

I dag kom boken i posten. Den frste vitenskapelige publikasjon som inneholder en artikkel med mitt navn p. Jeg har skrevet kapittel 3:

"In Numbers We Trust: Measuring Impact or Institutional Performance?" i siste utgave av Perspectives on Global Development and Technology 2010, volum 9, nr 3-4. Boken er en spesialutgave om mikrofinansinstitusjoner.

publisere i en fagfellevurdert publikasjon er en langtekkelig prosess og noe helt annet enn skrible ned en bloggpost som publiseres etter eget forgodtbefinnende i lpet av halvtimen. Resymeet av artikkelen skrev jeg allerede i desember 2007, frsteutkastet av hele artikkelen var ferdig i september 2008. Deretter tok det et halvt r fr jeg fikk tilbakemeldingene, men det var grundige og gode tilbakemeldinger med skikkelig kritikk og konstruktive forslag som skulle gjre artikkelen enda et par hakk mer vitenskapelig. S fikk jeg en ny frist til jobbe med neste utkast. Dette var ferdig i juli 2009. N skriver vi August 2010, og det har tatt to og et halvt r fra de frste linjene ble skrevettil verket er publisert.

Det var selvsagt ikke bare min artikkel som skulle skrives, kommenteres, evalueres, revideres, forbedresog pusses p. Boken inneholder 13 kapitler, alle sammen med ulike tilnrminger, fagfelt og metoder for studiet av mikrofinansinstitusjoner, og de kommer fra forskningsinstitusjoner overalt i verden. Jeg fler meg stolt og en cm hyere i dag over vre en del av denne boken.

Boken og de enkelte artiklene er til salgs, s jeg kan ikke legge ut teksten her, men sammendraget kan dere f:

This paper discusses microfinance practice in relation to chosen indicators of "best practices" and institutional performance. The question is not whether microfinance succeeds, but how social practice sustains the discursive representations of policy and how the planned and desired scores on objectively verifiable indicators are produced, thus constructing the successful reputation of the microfinance institution in terms of institutional performance, even though impact on poverty reduction is unascertainable. Facilitated by ambiguous ideas that microfinance equals poverty alleviation and empowerment, policy constructs microfinance as a success, while practice sustains policy by producing "responsible" clients and the planned predefined quantitative goals for institutional performance.

Got Couch?

Verden er mindre enn du tror...

(Foto: http://www.couchsurfing.org/)


Hvor kjper du vennene dine?
Jeg har blitt spurt spkefullt hvor jeg kjper vennene mine nr jeg forteller at jeg bodde i en seilbt i ferien i Barcelona. Jeg kjper selvsagt ikke venner,men det finnes en verden full av pne, trivelige mennesker som stadig liker utvide sitt nettverk bde nrt og fjernt, som gjerne stiller opp for andre som er av samme alen.


Fr fant jeg slike venner ved innfallsmetoden. Jeg reiste et sted, og s ble jeg kjent med noen. Det dukket alltid opp noen som jeg trivdes med og som trivdes med meg. Med en holdning og forventning om at alt ordner seg, s gjr det ofte det.


Men for noen r tilbake oppdaget jeg at tusenvis av likesinnede hadde satt innfallsmetoden i system og laget et sosialt nettsted for reisende, backpackere og lokale overalt i verden. Medlemstallet har forlengsttippetover en million.


Har du en sofa til overs?

Prinsippet er sre enkelt. Hvis du har en sofa til overs og du liker besk, s tilbyr du den som gratis overnatting til en person som er p reise i nrheten av deg. Nr du selv skal ut og reise, kan du f muligheten til overnatte gratis hos noen andre. Det er et pay-it-forward system hvor man fr et sted og sove og hyggelige bekjentskaper et sted, og betaler tilbake med gi det samme selv til noen andre.


Er det ikke skummelt?

Jo, kanskje. Det er fremmede mennesker som ber om f bo hjemme hos deg, og som tilbyr sin sofa til deg. Men systemet prver ta hyde for dette. Man har et referansesystem hvor man skriver sine inntrykk av mtet med andre og angir grad av vennskap og hvor mye man stoler p vedkommende. Man har et verifiseringssystem som sjekker at du er den du utgir deg for vre. Dessuten har man et kumulativt tillitssystem hvor andre medlemmer kan g god for deg, men du kan ikke g god for noen andre fr hele tre andre medlemmer har gtt god for deg frst. Det betyr at du ikke bare kan f tre venner til melde seg inn og garantere for at du er snill og grei. Man bygger opp tillit over tid i systemet ved hjelp av de man treffer og hvor godt man blir kjent med andre. Slik sikrer man bde en viss sikkerhet, men ogs at man fort luker ut snyltere - de som ikke er interessert i bidra med noe selv.


Unik mulighet

Dette dreier seg ikke bare om en gratis overnattingsplass og det er det viktig f frem. Det dreier seg om nettverk, om vennskap, om gjre verden til et bedre sted, en sofa om gangen. I tillegg til overnatting, finnes grupper for all verdens aktiviteter og interesser, og mange steder i verden er det alltid noen som arrangerer noe sosialt, utflukter eller andre sosiale aktiviteter for alt fra to personer til mange hundre.


I Oslo er det mange aktive som huser reisende, som reiser selv og som bidrar til at det skjer noe. Til nyttr ble det for eksempel arrangert en nyttrsfest hvor 90 mennesker feiret sammen fra hele verden. Andre ganger er det 3-4 stykker som finner ut at de vil g en tur langs Akerselven, eller ta en l. Bde enkle og avanserte arrangementer alts.


Ikke dating

Dette er ikke et konkurrerende nettsted til datingtjenester, for det dreier seg ikke om dating i det hele tatt. (Selvsagt kan man ikke hindre om noen skulle falle for hverandre, men det er ikke den primre hensikten med opplegget). Det er mot retningslinjene bruke tjenesten med tanke p finne datepartnere.


Ikke for alle

Dette passer ikke for alle mennesker. Noen synes det uansett blir skummelt kombinere fremmede mennesker med privatsfren. Noen liker ikke s godt reise selv. Noen har nok med sin egen hverdag og har ikke s mye tid til overs. Noen fler de har nok med de vennene de har. Slik er det og det er helt forstelig. Men for de som har lyst utvide sitt nettverk, som sker utover og liker treffe nye mennesker som kan inspirere og berike opplevelser, s er dette et megatips.


S via dette sofastedet har jeg hatt flere folk p besk hos meg, fra Portugal, USA, Spania, Argentina, Uruguay, Frankrike, Tyskland, Irland, Nederlandog fra Norge (Rogaland), og jeg har mtt hundrevis av trivelige mennesker i alle aldre fra hele verden p sosiale eventer. Jeg ble en hyggelig jente p en lokal milonga i Antwerpen, lrte spille blackjack p en sushi-kveld i Buenos Aires, overnattet i seilbt i havnen i Barcelona, og prvd s godt jeg kan lage gode opplevelser for dem som jeg mter i Oslo.

Kanskje noe for noen av dere ogs?


Innlegg bilde

(Xaviers seilbt: Mitt sofahjem i Barcelona i psken.)



Slett og flytt

Jeg m flytte.

Ikke jeg fysisk, men livet mitt.

Ikke livet selv, men innholdet, det lagrede innhold, det som befinner seg p harddisken.
Noe ordnet, noe tilfeldig, noe glemt, noe viktig, noe rrende, noe vondt og noe likegyldig.

Det likegyldige kan slettes.



(Foto: Moving Stool by Gabriele Pezzini for Max Design)

Det som er likegyldig n var ikke likegyldig da det ble lagret. Siden har det forsvunnet lengre og lengre bak p harddisken for sjelden og aldri bli hentet frem. N er det likegyldig for meg. Er det ogs likegyldig for de andre det gjaldt?

Det er litt som nytt skoler og ny timeplan. Det ligner veldig p forrige r, men det er likevel nytt. N skal jeg flytte inn p ny maskin. Det gir en ny sjanse for f orden i filene, i arkivene og i livet. Denne gangen skal man vre smartere, gjre det enklere, lagre lurere, mer organisert, lettere finne igjen.

Men jeg lurer p om jeg ikke gjorde det sist ogs? Hvorfor ligger det da s mye rart p s mange rare steder p den gamle maskinen? Er det likegyldighetsprosessen som pvirker hvor ordnet det ser ut?

Det anbefales flytte hjem en gang i blant for f kastet alt man samler seg over tid, og rensket ut slik at man sitter igjen med de tingene man br ha uten at de eier deg.

Det slr meg at det ikke er rart at datamaskiner ikke er tiltrodd mer enn tre rs levetid. For over tre r endrer livet seg, det som betydde mer fr betyr mindre n, n er det andre ting som er interessant, besnrende, altoppslukende. Denne maskinen har vart i tte r. Det frste jeg lagret s smart, s organisert for tte r siden lar seg ikke engang pne lenger. Det har feil format. Det stttes ikke. Kanskje like greit. Jeg legger det i likegyldighetsbunken, hyreklikker og velger "slett".

Om man bare visste at det eksisterte

Da jeg kom hjem fra utlandet hadde taklampen gtt. Det var en trist og mrk velkomst.

Man prver selvsagt fikse det letteste frst.

Skifte halogenprer. Helt nye prer ble innkjpt, strmmen sltt av, de gamle prene tatt ut og de nye festet med strste omhu. Strmmen ble sltt p igjen og voila:

Ingenting.

Det mtte vre selve lampen som hadde takket for seg.

Jeg dro i lampebutikken for skaffe meg ny lampe, fant en jeg syntes s grei ut til en grei pris. Jeg var forutseende nok til sprre om festemekanismen p denne taklampen og selger mente at denne gikk feste p all slags kroker. Siden jeg bor i et gammelt hus bygget med gamle standarder har jeg allerede hatt en erfaring med at festekroker og dimensjoner ikke alltid gr sammen fra tidligere tider til ntider. S for sikkerhets skyld ville jeg hjem og skru ned den gamle lampen for mle dimensjonen p kroken - og se om det faktisk fantes en krok til feste lampen p. Dumt kjpe en lampe til krokfeste hvis det ikke eksisterer en krok.

Siden jeg er en skravlebtte forklarte jeg dette for selgeren samtidig som jeg forklarte det uforklarlige med at jeg skiftet alle prene, men at lampen likevel ikke ville samarbeid om lyset.

- Er du sikker p at det ikke er sikringen da?

- Eh.. jeg har automatsikringer, begynte jeg. Nei, sikringen i bryteren, mener jeg, sier selgeren.
- Har bryteren sikringer? (Dette har jeg aldri lrt p skolen)
- Ja, her skal du se.

Selgeren viser meg en dimmerbryter, plukker den fra hverandre og finner en liten og forsagt glassbit med to hvite poter.
- Kanskje du skulle sjekke om den har rket med det samme, sier han.

Jeg drar hjem sporenstreks og gr ls p dimmerbryteren. Med litt lirking og luring kommer vrideren av, og lokket kan jeg visst lsne bare ved vri opp en tyn mutter med fingrene. Jeg ser ikke umiddelbart noen hvit glassbit. Men det er en brun-oransje flapp der som ser ut som en fane i nettleseren. Jeg vger meg p trekke i den. Den avslrer en bitteliten skuffe hvor det innerst i enden sitter festet en liten hvit dings, ikke i glass, men lik p strrelse som den i butikken. Jeg tr ikke ta den ut av skuffen sin, men brer stolt med meg hele innretningen tilbake til butikken.

Selgeren har ikke like stor omhu for dingsens rede, rsker den ut og studerer den gjennom et forstrrelsesglass. Han leter etter et tall, det er viktig at han finner en sikring med riktig amper-styrke. Nesten uleselig str det F1,25A250V p den. For noen dager siden ville dette ikke sagt meg noe, det er ogs rsaken til at jeg ikke noterte meg dette da jeg tok ut sikringsskuffen i dimmeren, for da ville jeg kanskje sett at det stod beskrevet med all tydelighet ved siden av skuffeinnsatsen. Men n skjnner jeg at dette er en sikring (Fuse) p 1,25 Amper til 250 Volt. Jeg skjnner ogs at det finnes en mengde sm hvite glassbiter med ulike amper-styrker og at man ikke kan bruke hvilken som helst, selv om alle ser like ut og er p samme strrelse.


Enkelt nr man vet det

Hvis selgeren ikke hadde vrt s hyggelig forklare hvordan dette hang sammen ville jeg kommet til kjpe en ny lampe, ikke ftt noe lys og sikkert bestilt en elektriker som hadde tatt seg godt betalt for skifte en sikring som jeg ikke visste om.

N som jeg vet det, kostet hele affren kr 7,50 og jeg har lrt om eksistensen av en liten hvit dings som kan velte stort lass.

N lurer jeg p hvilke andre sm dingser som finnes der ute og gjr hverdagen min lettere leve uten at jeg er klar over deres eksistens...

Den mannlige samtale

(Foto: Gaetan Lee: Lego Space men)


Utvalg av samtalepartnere


Hantil venstre ble oppmerksom p hantil hyre. Venstre hilste p Hyre med et nikk som ble besvart fra Hyre med smil. De betraktet hverandre noen sekunder fr han i midten slo seg sammen med dem, men i farten havnet han litt nrmere Hyre enn Venstre.

 

Tilpasning

Venstre blir stende, men uten at de kanskje er klar over det virker avstanden mellom Venstre og Midten som et hinder. Midten tar et kameratslig tak rundt skuldrene til Hyre, smiler til Venstre, vipper litt opp og ned p tballene og nikker. Mens han vipper forflytter han seg cm for cm nrmere Venstre, og selv om han har sluppet skuldergrepet i Hyre flger han til hyre liksom p.


Det gylne snitt

Fortsatt er ikke et ord utvekslet. Relasjonen er opprettet, det er penbart at disse tre skal ha en samtale, men posisjonen deres er fortsatt asymmetrisk. Han til venstre holder sin l i sin ytterstehnd, og putter den innerste i lommen. Midten har ingen l og putter begge hendene i lommen mens han fortsatt smiler, nikkerog vipper. Hyre gjr det samme som han til Venstre og endelig er symmetrien opprettet.

 

- "Ja, hvordan gr det?" Endelig kunne samtalen begynne.


Ugler i mosen eller p peishyllen?

Min argentinske venninne samler p ugler. Ikke spr meg hvorfor, men i Argentina skal de visstnok bringe lykke. Og hun nsket seg en ugle fra Norge. Men hvor i alle dager fr man tak i en uglefigur? Jeg har derfor vrt p uglejakt. Som forberedelse til jakten lette jeg p finn.no og forsket jeg p wikipedia. Jeg fant ut at det ikke er s mange ugler som hekker i Norge, men noen av dem er Snugle,Hornugle, Hubro, Perleugleog et par til.



Det tre frste er de kuleste, og Hornugla er representert som bilde over. Men hvor i all verden skulle jeg begynne lete etter en figur av en slik ugle? Min uglejakt i Oslos asfalt-jungel forlp seg som flger:

Folk sperret ynene opp som ugletallerkener av slikt et merkelig sprsml:
- "Si meg, har Dere ikke tilfeldigvis en ugle? En slik figur, vet De? Nei, det er klart, hvorfor skulle Dere ha noe slikt. Ja, men De skulle ikke vite hvor det kan tenkes at det finnes en ugle, da?"

Jeg ble sendt p en wild goose chase, men du vet, det var ikke ville gjess jeg var p jakt etter (Det fantes det derimot mye av!), men en ugle. Omsider fant jeg det frste stedet med noe som lignet. En tydukkeugle som sa "uhu". Ja, den sa faktisk uhu. Men det triste utbruddet kom nok av at det ene yet hadde falt ned, s hun s s skjev ut i ansiktet, den stakkars ugla. Hun lignet ikke spesielt p Klara Klok heller.

S fant jeg butikken med det rare i. Og Ivo Caprino-mannen som stod bak disken rettet p Skomaker Andersen-brillene sine og sa: "En Ugle! Ja, det har jeg sikkert. Titt en titt borti der, du frken, s skal du nok finne en ugle, skal du se."

Jeg tittet langt og lenge og lenger enn langt og befant meg plutselig innsperret blant musefeller, trekatter og en kar som var p jakt etter en kaffeboks. Men om ikke lenge var han ogs p jakt etter en ugle, du vet, nr man frst har sperret damen inne kan man ikke godt la vre hjelpe til.

Jeg begynte bli frustrert. Jeg s ingen ugle, ikke engang mose! Caprino selv mtte nok ut i dyst. Han la hodet bakover, rynket p nesen for justere brillene og tittet overalt der jeg allerede hadde vrt.

S snur han p hlen, trekker brillene opp og gliser: "Ja, jeg visste jeg hadde en ugle, men den er dyyyyr! Akkurat da titter jeg ned i en liten lekekasse og med nebbet ned ligger det en liten og forsagt perleugle utskret i tre. Caprino vil vise meg den flotte ugleleke-klokken fra 50-tallet som koster en formue, og nr jeg er ferdig med hfligheten viser jeg ham perleuglen og spr: "Hva skal De ha for denne da?"

"Den, jenta mi, den skal du f for tlmodigheten!"

Jeg ble s glad at jeg endte opp med kjpe en gul lekebil i tillegg. Hvorfor en gul bil, spr du? Se det er en lang og intern historie...


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Tiqui

Fra: Oslo

Kjnn: Jente

Fdt: 1971

Mer...

RSS 0.91