Svineinfluensa i Argentina
Med det beskjedne omfanget svineinfluensaen har fått i Norge, har de fleste sikkert glemt hele saken og konsentrerer seg om å nyte sommersolen i stedet. Her i Argentina derimot, inntraff influensaen på verst tenkelige årstid, politisk måned og sosiale forhold. Her har panikken smittet fortere enn viruset rakk å mutere, og nå har pesten fått sosiale og økonomiske konsekvenser på mange andre arenaer som følge av smittepanikken.
De siste tallene
På nyhetene i forgårs var dødstallet 72, av disse er 50 i Buenos Aires og en av de nærliggende provinsene. Idag var tallet steget til 79 døde og godt over 100 000 smittede. Nyhetene fylles med de siste tall om sykdommen, og eksperter intervjues i samtlige kanaler om hvordan man best kan unngå smitte, hvor man bør søke hjelp om man har hvilke symptomer og avklaringer om både myter og fakta om situasjonen. Argentina virker lammet.
Situasjonen
Forrige uke begynte de første skolene og universitetene å avlyse klasser og eksamener. Denne uken er alle skoler og universiteter stengt. Bankene holder stengt fra i dag til og med mandag. Samtlige sosiale underholdningsaktiviteter, som teater, konserter, kino og enhver form for møteplass som samler folk i lukkede rom er også avlyst i 10 dager fremover i påvente av at de smittede enten skal dø, eller ikke lenger være smittsomme. De som må gå ut bruker munnbind og masker. Og de som ikke har masker pakker inn munn og nese i sjal og skjerf. Gatebildet er totalt forandret. Svelger du vrangt og hoster litt, er det plutselig tomt rundt deg på t-banen, og sild i tønne overalt ellers.
Men 79 døde av nærmere 50 millioner mennesker? 100 000 smittede høres voldsomt ut, og hadde det vært i Oslo ville det vært katastrofe, men 100 000 av 50 millioner er fortsatt ikke en stor del. I 2007 døde 7000 mennesker av neumonia, og det var ingen ekstraordinære tiltak for de stakkarene. Det er imponerende de mengder av tiltak som nå settes inn for en sykdom som i grunnen har begrenset utbredelse.
Politiske aspekter
Det var også merkverdig at dødstallet holdt seg stabilt på 23 døde i mange dager, om ikke uker i forkant av valget. Valget var fremskyndet fra sin egentlige dato i oktober, og tvang hele befolkningen ut i kulden for å stå i kø midt på vinteren, mens valg med obligatorisk stemming vanligvis finner sted på våren. Selve valgdagen var det en bitende kulde, og stemmeurnene befant seg utendørs i patioer. Folk uten skikkelige klær var tvunget til å tilbringe dagen i trekk og kø. Det var ingen store opprop om svineinfluensaen da. Folk hvisker om at valget var fremskyndet av politisk strategiske grunner av dem som allerede satt med makten i håp om å forlenge sine egne perioder. Man kan spørre seg hvorfor man valgte å opprettholde avgjørelsen om å fremskynde valget dersom influensasituasjonen var så ille. Dagen etter valget var dødstallet ikke lenger 23, men 55. Noe lukter hemmeligholdelse for å unngå at folk unnlot å gjøre sin obligatoriske borgerplikt.
Sosiale konsekvenser
Med de formidable tiltak som nå gjøres har store sosiale konsekvenser. Eksamener avlyses. Studenter som er avhengig av eksamensresultater for fremdrift i sine utdannelser må nå vente til høsten/våren for å avslutte studier de har gjort dette semesteret. Det forsinker en hel generasjon av studenter og setter kjepper i hjulene for de som var i ferd med å avslutte studiene, skulle skifte studiested, studere i utlandet eller skaffe seg jobb. Universiteter og skoler stenges. De ansatte drar ikke på jobb, og det er høyst usikkert om de får lønn denne måneden. Barn og studenter må holde seg hjemme, noe som skaper en prekær situasjon for familier hvor begge jobber. Det rapporteres at hushjelper nå jobber 80% mer enn vanlig.
48% av alle teatrale aktiviteter foregår vanligvis i juli og august når det er vinterferie. Alt er nå avlyst, noe som betyr at det ikke kommer inntekter inn, og ansatte går uten lønn. Folk går ikke ut, bruker ikke penger, tjener ikke penger, og de som er avhengig av variabel inntekt fra dag til dag, som taxisjåfører, butikker, enkeltmannsforetak osv, har antagelig lite eller ingenting å rutte med i vinterkulden. Folk har dermed enda mindre penger til å fø seg og kle seg med. Samtidig har en kuldebølge satt inn over landet som forventes å vare minst 10 dager fremover. Det hadde vært interessant å få dødstallene av sult, lungebetennelse og lignende for denne måneden og sammenligne dem med en evt svineinfluensa-risiko.
Influensaen inntraff i Argentina på verst tenkelige årstid. Det er midt på vinteren, det er fuktig, rått og kaldt, isolasjon i gamle hus er fraværende, og man er ikke vant til slike temperaturer som det er nå. Folk blir syke - også av andre sykdommer, og det hjelper ikke.
Videre fant influensaen her i Argentina et knippe sosiale tradisjoner som dessverre hjelper virusets fremmarsj i kulden. Det er vanlig å hilse på hverandre med kyss på kinnet. Nå ser man at folk vegrer seg mot denne ellers så hyggelige gesten. Det er vanlig å nyte mate sammen i private sammenhenger hvor alle drikker av samme metallstrå. Med dagens panikk har denne stolte og gamle tradisjonen fått seg et skudd for baugen. Dessuten er det plutselig flust med eksperter i alle media ute med det gode gamle råd å vaske hendene sine noen ganger om dagen. Hygiene har vært tatt av undervisningspensum i mange år, og man har nå et par generasjoner som rett og slett ikke er vant med å vaske seg på hendene. Tradisjonen med den nære tango-omfavnelsen hjelper vel heller ikke på smittebegrensninger, og de fleste milongaer er også avlyst.
Tatt i betraktning alle disse faktorene som hjelper virusets fremgang, så synes jeg fortsatt at 100 000 smittede er beskjedent, og dødsraten på 79 av disse forblir begrenset. La oss håpe at de sosiale konsekvensene av paranoia-tiltakene ikke langt overskrider de tap man måtte hatt om man hadde holdt samfunnet igang.
Stress ned - vær for sent ute.
Jeg synes kanskje vi har godt av å slappe litt mer av i forhold til punktlighet. Og av egen erfaring har jeg opplevd at løsere forhold til møtetidspunkt kan være svært mye mer effektivt enn klokkejaget i Norge. Den tydeligste demonstrasjonen på dette fikk jeg da jeg bodde i Bolivia.
I Bolivia er alle for sent ute til alt - bortsett fra flyavganger og lunsj. Her snakker vi ikke om mobiltelefonens skyld, heller ikke om skarve kvarteret forsinket, men en standardforsinkelse på halvtime-time-halvannen-to timers møteforskyvning. Med min norske oppdragelse var dette ekstremt stressende og frustrerende i begynnelsen og jeg tenkte som kommentatorene hos Frøken Makeløs i termer av mangel på respekt. Helt til noen turde å si fra til meg at jeg burde begynne å komme litt senere. Det var nesten uhøflig av meg å komme på tiden - det var jo ingen som var klar da!
Når det endelig gikk opp for meg at jeg også kunne komme sent, og at jeg ikke trengte å skynde meg til noe, ble det som en åpenbaring. Jeg hadde aldri dårlig tid. Jeg kunne alltid gjøre ferdig det jeg holdt på med uten å måtte avslutte noe midt i fordi jeg måtte løpe til noe annet. Likevel kunne jeg gå/reise i rolig tempo uten å løpe etter bussen, for jeg hadde jo fortsatt god tid. På veien kunne jeg stikke innom og gjøre enkelte ærender på veien, for det gjorde ingenting om jeg kom enda 15 minutter for sent. Jeg fikk gjort dobbelt så mye som jeg vanligvis gjør her i Norge, og jeg var ALDRI stresset. Når jeg bare klarte å forholde meg til denne ordningen uten å stresse, så ble dagene mye mer effektive enn jeg noengang hadde opplevd.
Var jeg tidlig ute lærte jeg meg å ha med en bok, noe skrivearbeid eller noe annet å gjøre og å avtale et møtested hvor jeg kunne sette meg ned og gjøre noe. Da føles det ikke som man venter. Hva er greia med å avtale å møtes utenfor et sted hvor man fryser seg ihjel på vinterstid og ikke kan gjøre annet enn å studere mobiltelefonen?
Det stressete livet vi lever her i Norge tror jeg med fordel kunne vært mer avslappet, både i forhold til mobiler, avtalesteder og tidspunkter.
Brann på Carl Berner
Det har vært dramatiske tilstander utenfor vinduet mitt i det siste. Det er ikke lenge siden massearrestasjonene av casuals-slåsshanene og idag brant det i nabogården i tredje etasje og gaten er fortsatt full av politi, sperringer, brannbiler, røykdykkere og ambulanser. I følge Aftenposten er en mann blitt pågrepet etter å ha truet både politi og brannmenn med kniv. Brannen er nå slukket, men det lukter fortsatt brent. Brannmenn kommer og går fortsatt fra leiligheten, noen med slanger andre med økser. Jeg visste en stund ikke om de hadde kommet seg inn i leiligheten, men bare hadde slukket den utenfra.
Jeg har sett folk i vinduene til de andre leilighetene, så de er ikke blitt evakuert. Jeg har ikke sett at brannfolkene har bært ut noen, men bårene stod klare i lange tider. I dette øyeblikk gikk fem politimenn- og kvinner inn i leiligheten, så da må jeg anta at brannmennene er ferdige med sin jobb. Sperringene blir fjernet nå også.
Jeg kjenner ikke han som bodde i leiligheten, men jeg hilste på ham fra vinduet på 17. mai. Da orkesteret fra området vekket oss med nasjonalsangen hang han ut gjennom vinduet og tok bilder av dem med mobilen. Han så meg og vinket. Jeg vet ikke om det var han som ble pågrepet med kniv, eller om han har hatt noe å gjøre med brannen. Jeg vet heller ikke om han har blitt skadet i flammene.
Dagbladet har også en artikkel om saken.
En takk for mate
For halvannet år siden skrev jeg et lengre blogginnlegg om mate-kulturen i Argentina. Takket være elortiba på youtube fant jeg denne fine videoen med noen gode illustrasjoner på hvor mye mate betyr og har betydd i ulike sammenhenger gjennom tidene: Nyt det som en pause i hverdagen:
Polstret eleganse
Det var tilfeldig at jeg kledde meg i grønt dagen etter St. Patricks Day. Det var også tilfeldig at jeg havnet i Manglerud ishall og fikk med meg min aller første ishockeykamp noensinne mellom de grønngule Manglerud Star og Kongsvinger i danske farger. Noen ganger havner man så langt unna sin egen løpestreng at man blir fascinert at det kan finnes helt andre verdener man ikke engang visste eksisterte, og likevel, tilfeldigvis en søndags ettermiddag, få ta del i en slik verden som man egentlig ikke skjønner seg helt på.
Vi satt på andre rad, men det kunne likegodt vært første, for det satt ingen foran oss på tribunen. Selv de mest ihuga supporterne satt bak oss. Jeg kan ingenting om hockey, sånn rent bortsett fra at jeg skjønner at pucken skal inn i målet hos motsatt lag. Og det jeg ofte gjør når jeg skal sette meg inn i noe som jeg ikke har greie på, så begynner jeg med basics - nemlig - jeg setter igang å telle. 5 rød-hvite og 5 gul-grønne på banen til enhver tid utenom de fryktinngytende keeperne. 16 på benken - det blir 21 på laget. Men allerede her røk logikken for min del, for bortelaget hadde bare 12 på benken! De var bare 17 til sammen? Er dette et slags handikap de har innført for bortelag?*
Vepsesvermer
Idet samme spillerne entret isen utgjorde de et svirrende sammensurium. Da kampen startet gikk det så fort at jeg mistet tallene på ryggene deres av syne bare jeg blunket. Jeg prøvde å følge med på innbytte-systemet, men det gav ingen logisk forklaring bare utfra observasjon. Midt i et angrep kunne man finne på å bytte ut noen i fart, og skritsch kom det en eller flere nye spillere hoppende over kanten og raste inn i svermen. Et angrep mot mål så og hørtes ut for meg som et vepsebol. Brrrzzz svirret det, skritsh skrenset det og dunk rett i vantet.
Tidlig krøkes
To svært unge, lovende og fremtidige ishockeyspillere øvet seg på dette oppe på tribunen, hvor mammaens fang var vantet på en side, og på den andre siden kunne småguttene krasje i meg. Banen deres utgjorde tre stol-lengder på andre rad. Det er nok viktig å lære seg tidlig at man ikke skal være redd for å krasje i andre folk.
Polstret og imponerende eleganse
Det var overraskende fort gjort å bli engasjert og oppslukt av kampen. Og selv om reglene for spillet aldri ble helt klare for meg var det mer enn nok å bli imponert over. Den utrolige kontrollen disse gutta hadde på skøytene og navigeringen på isen, hvordan de virvlet rundt på tiendedels sekunder, var alle steder samtidig og på merkverdig vis visste hvor pucken og målet var til enhver tid, selv etter multiple piruetter.
På tross av den mengde polstring og beskyttelsesutstyr de var bekledd med, var elegansen og samspillet på isen nesten som dans å regne. Manglerud Star gjorde en utmerket kamp, vant så det suste og rykket opp i eliteserien. For dem som er sportslig interessert og vil ha et skikkelig sammendrag av kampen, finnes det en subjektiv-sportslig innfallsvinkel her: Jeg skal derimot vende oppmerksomheten mot det som ofte interesserer meg mest - menneskene rundt aktiviteten: Etter prisutdelinger, mageseiling og ordentlig søte male-bonding gestures var det nemlig tid for fest:
(Nr 27 : Marius Andersen scoret et av de totalt 8 målene)
Den usynlige inkognito
Å kjenne igjen noen fra hockeybanen med fullt verneutstyr til noen på opprykksfesten etterpå i festantrekk er ikke lett. Spesielt ikke siden jeg bare hadde fått oversikt over spillerne ved hjelp av deres respektive nr på drakten - det var jo ingen som hadde på seg nummer lenger? Han presenterte seg og fortalte hvilken rolle han hadde i spillet - jeg så fortsatt ut som et spørsmålstegn. Hvilket nr hadde han vært? Nr 40... jeg vrei hjernen - kunne ikke huske å ha sett noen nr 40. Nei, det har jeg ikke lagt merke til, sa jeg. DA har jeg gjort en god jobb, sa han og strålte. Hvis det var om å gjøre for ham å ikke bli lagt merke til, så skal jeg gi ham all mulig anbefaling. Jeg kan ikke navnet hans, aner ikke hvilken rolle han hadde på isen, husket ikke å ha sett nr hans på banen i det hele tatt, han hadde en gjennomsiktig drink som ytterligere understreket hans usynlighet, og var ufattelig fornøyd med å være inkognito.
Kampen utenfor kampen
- Er du sammen med en av spillerne? Spørsmålet kom direkte og uten et innledende hei i køen på dametoalettet. Jeg svarte som ærlig var at jeg knapt kjente laget engang. Svaret så ut til å forvirre henne litt, og jeg vet ikke om det falt i god jord at jeg med en gang visste hvem hennes kjære var - jo han med den hjelmen og det nummeret på ryggen, ikke sant? (noen fordeler skal man jo ha av å legge merke til tall). En tredje deltaker i køen hadde også sitt forholdsmessige alibi i orden, og jeg skjønte at det var noe merkverdig - kanskje en smule utrygt over tanken på en dame tilstede på festen som ikke var sammen med noen av dem og dermed ikke godt plassert i spillet. For der kampen sluttet med seier og opprykk, fortsatte festen med nok et spill. Inntrykket av at ishockey er et aggressivt og til tider voldelig spill på banen er betydelig overdrevet, med mindre man da inkluderer de konfrontasjonene som skjer utenfor banen i lykkerus - og denne gangen av sidespillerne som starter kampen ved å veie hverandre i toalettkøen.
Hvor gammel går det an å være?
- Skal du på jobb i morgen?
- Nei, jeg skal på skolen, jeg, jeg er jo bare 19 år. Du ... er vel litt eldre enn meg. Du ... er vel kanskje 24?
- Joda, det stemmer at jeg er litt eldre enn deg!
Det er merkelig hvordan vi vurderer alder på andre ut fra hvor gamle vi er selv. Vi ser ofte om andre er eldre eller yngre enn oss selv, og i denne karens tilfelle var sikkert 25 så gammelt som det går an å være. Og for å være hyggelig tippet han 24. En av gutta rundt 30 tippet jeg var 32, altså litt eldre enn ham selv. Jeg har skjønt at det er ikke hvor gammel man faktisk ser ut, men hvor gammel den som tipper er som er avgjørende.
Forskjellig referanseramme
- Yeah, jeg ser det er ikke tilfeldig hva dere har kledd dere i! Grønt - og gult, ja!
- Det er klart - må jo støtte laget!
- Hva syns du om Manglerud-sangen da?
- Å, jeg kan den ikke, jeg kan bare originalen, jeg, svarte jeg pliktskyldigst.
- Men det ER jo originalen, utbrøt han. Jeg hadde ikke hjerte til å insistere med å fortelle ham at originalen antagelig ble en hit når han ble født, ble spilt av Jefferson Starship i 1987. Det var omtrent da jeg bestemte meg for å la den glade gjengen få ha resten av festen i fred.
Så hvordan hadde det seg at jeg havnet på denne ishockeykampen en søndags ettermiddag? Jeg kunne skyldt på tilfeldighetene, men min gode venn Yaldaboath kunne konstatere: "You just love being the outsider observer at ancient working class rituals". Ok, you got me.
* - Senere har jeg fått vite at Kongsvinger har for mange svenske spillere, som visstnok ikke kan spille i de danske fargene når det er avgjørende kamper fordi de ikke er norske. Vel er det 104 år siden unionsoppløsningen, men det var vel ikke for å sette kjepper i hjulene for underlegne ishockeylag vi ble selvstendige? Trøblete nasjonalgrenser er derimot en helt annen bloggpost.
Livet
Livet er en seksuelt overførbar sykdom, sier Laing, - en dødelig sykdom som vi alle sammen før eller senere bukker under for. Men på den positive siden gir den en rimelig bra rus mens det står på! ;)
Samfunnsreformer
Reformer har der vært, men fengslene består. Snart 150 år senere kan man jo lure på om det ikke også er av avgjørende betydning hvilket innhold og utilsiktede konsekvenser disse reformene har og har hatt?
Finanskrise og næringsliv - Kjønn og likestilling
Forholdet mellom likestilling og finanskrisen skal diskuteres i anledning kvinnedagen 8. mars og jeg vil i den anledning tipse interesserte bloggere om følgende seminar på selveste dagen. Det er gratis og åpent for alle:
Velkommen til Kvinnedagen 8. mars 2009: Finanskrise og næringsliv ? Kjønn og likestilling
Det sjette utmerkede bildet
Beatelill og Goodwill har tagget meg, begge med en spøkefull og godmodig anklage om at jeg ikke har blogget på altfor lenge. Jeg erklærer meg skyldig og legger meg flat. Det er ALTFOR lenge siden jeg har skrevet i bloggen. Nå har det seg slik jeg har vært på ferie fra bloggverden og på arbeidsleir i den virkelige verden der ute, og tidslinjene mellom de to har hatt trøbbel med å forene seg. Det har ført til mindre blogging, ja nesten helt manglende blogging. Det har også ført til overfladisk og til tider manglende blogglesing. Dette er synder jeg bekjenner umiddelbart, men som jeg ikke kan love at jeg skal bøte på like umiddelbart. Vi får se hva tiden fremover bringer.
Goodwill har gitt meg en utmerkelse hvor nevnte utmerkelse skal bringes videre til 6 nye bloggere, mens Beatelill har sendt meg ut på bildejakt i eget fotoarkiv og hvor oppgaven også skal videresendes 6 andre bloggere. Bare for at det opplagte trefoldige 6-tall ikke skal bli for tydelig slår jeg derfor sammen disse to taggene, slik at summen blir 24, ikke 18. (Dette med numerisk allitterasjon er en merkelig greie, og jeg skal ikke legge mer ut om det.)
Den sjette mappen
Jepp. I den sjette mappen under mine bilder finnes bilder fra 9. juli 2008. Det sjette bildet er dessverre ikke et som kan publiseres sånn helt uten videre (personvern, samtykke og sånne ting..), derfor tar jeg det nærmeste bildet i samme mappe som jeg kan publisere og som jeg også har noe å fortelle om:
Fra balkongen
Ved første øyekast viser dette bildet et blått rom i blå murstein og med blå furuer utenfor. Temmelig blågrått kan man si at det meste er i dette bildet. De blå gluggene tilhører undertegnede selv, mens søylene, flisene, mosaikkvinduene og utsikten tilhørte en kar ved navn Juan Manuel de Rosas*, født 1793 med det fulle navnet Juan Manuel José Domingo Ortiz de Rozas y López de Osornio. Balkongen jeg står på tilhører Rosas storgård i provinsen La Matanza utenfor Buenos Aires som han kjøpte i begynnelsen 1820-årene. Juan Manuel de Rosas var guvernør i Buenos Aires fra 1829 og var den første til å styre den nyetablerte argentinske konføderasjonen i 1835-1852.
Nå er det ikke slik at jeg kan alt om denne mannen og hans historie. Jeg visste nok at han var et viktig navn i Argentinas historie fra gammelt av, men første gangen jeg var på denne gården visste jeg ikke hvilken historisk grunn jeg sto på. Jeg var på jakt etter noen langt mindre viktige mennesker (politisk sett, men viktige likevel for meg) og som etter lang leting viste seg å være forpaktere på denne gården. Familien jobbet som vaktmestere og tok seg av vakthold og vedlikehold på palasset. Palasset og gården er ikke åpent for publikum, men omkranset av høye gjerder og voktet av hunder. Gården tilhører idag en gammel militær av en eller annen rang som har nok makt til at ikke myndighetene skaffer seg lov til å dele eiendommen i to for å bygge vei gjennom den (lang historie). Dette kunne forpakterfamilien fortelle meg. Siden jeg var deres gjest, fikk jeg likevel en omvisning og gleden av å bli foreviget på Juan Manuel de Rosas balkong i en blålig skumringstime på selveste Argentinas nasjonaldag.
Utmerket:
Så til utmerkelsen som jeg mottok fra Goodwill med beskjed om å inkludere teksten. Illustrasjonen er på et så nydelig språk at den inkluderer jeg også med glede:
"Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET - nærhet i rom, tid og forhold. Disse bloggerne er usedvanlige, sjarmerende og søte, og formålet er å finne og være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til seks bloggere, som igjen må velge seg seks nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres."
Føler du deg truffet?
Altså; dette er et forsøk på bloggerehabilitering, og i den anledning håper jeg at jeg tilgis om ikke første forsøk gir et perfekt resultat. Nå er det slik at jeg har fått utmerkelsen en smule ufortjent, og med et så langt fravær fra blogglandia føler jeg meg ikke kompetent til å vurdere overrekkelse til nye prisverdige. Jeg er så ute av blogglesetrening at jeg ikke aner hvem som har fått pris, hvem som fortjener pris (for det endrer seg jo ofte fra måned til måned), og hvem som allerede har funnet frem sine bilder fra sjette mappe og sjette fil. Jeg kommer derfor ikke til å bringe taggene videre til navngitte bloggere, men lar de seks første som leser så langt som dette å føle seg truffet. Ja, du ja. Du er herved truffet, hedret og tagget - av begge taggene! Bare hvis du ikke allerede har svart på dem fra før. Og om du bare føler deg truffet av en dem, så er det greit, det også.
* Jeg linker til den spanske wikipediaartikkelen om Juan Manuel de Rosas, rett og slett fordi den engelske er kaotisk og bidragsyterne i full krangel.
Utsikten akkurat nå
Det har skjedd noe med størrelsen!
Dette dreier seg om klær, kropp, butikker, måleenheter og en aldri så liten personlig synsing og filosofering rundt disse temaene i relasjon til markedsføring, velvære og selvtillit.
Fra store klær til passende klær:På 80-tallet skulle klærne være størst mulig på overkroppen, og trangest mulig på underkroppen. Vi skulle alle se ut som sopper, med slank stilk og en diger og kjøttfull sopphatt på toppen. Vi ålte oss inn i syltrange bukser som vi måtte ligge på ryggen for å få kneppet igjen, og vi shoppet mohair-gensere i XL, selv om vi bare var noen bittesmå jentunger. Denne moten forsvant heldigvis og i flere år har det vært klær med snitt som sitter og som passer, ikke som bølger seg rundt kroppen i tre-fire lag av rysjer og overflødig tekstil.
Personlig forfengelighet
I hele denne perioden har jeg passet en standard 38/40-klesstørrelse. Jeg hadde en periode der jeg var veldig aktiv, ble slankere og plutselig en dag kunne jeg få på meg en bukse i 36. Jeg husker det som en milepæl og jeg var så stolt. Ikke bare fordi buksen var strålende vakker og jeg ble pen i den, men også fordi den var i størrelse 36. Dette lille tallet som ingen ser, som sitter på innsiden av merkelappen, merket jeg til min overraskelse at betydde en relativt stor del for den selvtilliten jeg følte når jeg hadde buksen på meg, ikke bare følelsen av at jeg hadde på en buksen som passet og som satt slik den skulle.
Er det flere som meg?
Nå kan det selvsagt tenkes at denne personlige erfaringen min sier mer om min forfengelighet enn den gjør om andres, men i de siste årene lurer jeg på om jeg har funnet dokumentasjon på at klesbransjen har gjort seg bruk av en slik størrelses-effekt på selvtilliten. Jeg husker at en designer i Paris (som jeg ikke husker navnet på, jeg legger meg sjelden slike navn på minnet) uttalte at han ikke ønsket at kvinner som måtte bruke større størrelse enn 36 skulle gå i hans kreasjoner, derfor ble ikke hans klær produsert i større størrelser enn dette. Hvis det var pene klær han designet var det jo trist for alle normale kvinner i normale kropper, men poenget var uansett at tallet på størrelsen var avgjørende for ham, ikke hvordan klærne kunne brukes og se pene ut på vanlige kropper.
Måleenheter og størrelser
De siste årene har jeg ikke rukket å være like aktiv som jeg engang var. Måleenheten på vekten har det ikke skjedd noen endring i, så dermed har den sannferdig fortalt meg at jeg har blitt større. Faktisk har jeg den største kg-størrelsen noensinne i mitt liv på det nåværende tidspunkt. Misforstå meg rett, dette er ikke noe som bekymrer meg, men det er et faktum, kroppen er større nå enn den var når den var mindre. Logisk nok.
Men det merkelige er at klesmålene ikke har gått like ubønnhørlig opp som kg-målene. Klær som er merket 38/40 passer fortsatt. Det hender jeg finner bukser i størrelse 36 som sitter, "Small" er fortsatt det alternativet av S, M, og L som sitter best, og XL sluttet man iallfall å se på etter 80-tallet.
Her om dagen var jeg på et arrangement hvor vi skulle få hettegensere. Vi prøvde størrelser, og det minste de hadde var Small. Det var et telt. Jeg svømte i den. Ermene var en hel hånd for lange, jeg kunne vært gravid i åttende måned og hatt plass en til inni den genseren som skulle være small. Til julebordet skulle jeg ha ny kjole, og måtte helt ned i størrelse 34 (!Trettifire!) for at den ikke skulle henge og slenge som et annet tilfeldig tøystykke.
Når jeg vet som et faktum at kroppen min er større enn den var når jeg passet fint i 38/40, så er det noe galt når størrelse 34 plutselig passer og jeg svømmer i S-gensere. Her har det skjedd noe med størrelsene.
Mistanke eller innsikt?
Er det slik at man fordeler størrelser gjennomsnittlig utover befolkningen, slik at om hele befolkningen har blitt større, så vil klesstørrelses-standarden heves for å fortsatt passe til det samme segmentet av befolkningen?
Eller er det rett og slett slik at bransjen selger mer klær om vi får klær som både passer og som gir oss god selvtillit? Er de så smarte at butikkene skjønner at for å selge oss vårt gode selvbilde, må vi ikke bare se bra ut i klærne, men de må samtidig ha et så lavt tall som mulig på innsiden av merkelappen?
(PS: Bildet er hentet fra denne artikkelen som skrev om størrelser fra et annet perspektiv.)
Menns plass i likestillingssamfunnet
Jeg lar innkallingen tale for seg selv:
Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ønsker velkommen til konferanse om menn, maskuliniteter og likestilling:
Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og
forsker Thomas Walle, Norsk Folkemuseum.
Stipendiat Knut Oftung,
forsker Jørgen Lorentzen,
forsker Helene Aarseth og
post.doc. Arnfinn J. Andersen, alle fra STK.
Spor i biblioteksanden
~ Susann Nashat
En fredag formiddag på biblioteket lette jeg etter et kapittel i en bok. Jeg vandret mellom bokhyllene fulle av tidenes kunnskap om alt jeg ikke vet. Jeg fant boken jeg lette etter, og slo opp på kapittelet jeg var på jakt etter. Der, akkurat der, lå det en hvit lapp, en slik en som biblioteket noterer navnet til låntakere på når de har bestilt bøker. Nashat, Susann, stod det øverst på den ene siden. På den andre siden var det skrevet med blyant "hvem er jeg hvis jeg ikke kan sette et spor i sanden - om mitt lille eksistens".
Jeg tok med boken til kopirommet, kopierte mitt kapittel, og mens jeg kopierte var det tre andre mennesker innom. En økonom, en sosiolog og en utvekslingskoordinator. De fikk alle høre om den lille meldingen som møtte meg mellom arkene akkurat der mitt kapittel startet. Ingen hang seg opp i at det skulle vært "min" og ikke "mitt" eksistens. Istedet trigget det flere historier. Finurlige og underfundige fortellinger om situasjoner, utsagn, misforståelser som produserte de merkeligste setninger, men som alle hadde gjort dagen i dag litt utenom det vanlige.
Du har satt et spor i sanden, Susann, og du har startet en bibliotekhistorie, og kanskje ditt lille spor vil være en inspirasjon til andre små historier?
Røykere kan spare penger..
Jeg har fundert på dette, hvordan kan det ha seg at røykere i likhet med de aller fleste er opptatt av å ikke lukte svette, hvitløk og dårlig ånde, når de samtidig røyker? Hvorfor er det slik at man gjør alt for å unngå å utsondre kroppslige dufter, men ikke tenker over at røykelukten setter seg i hår, hud og klær i laaang tid etter at sigaretten er slukket?
Jeg liker heller ikke dårlig ånde litt for tett på meg, gammel svettelukt eller stram lukt som indikerer at det er lenge siden siste dusj, men ingen av disse duftene er så plagsom som sterk, stram røykelukt. Den tar pusten fra meg bokstavelig talt.
Dette er muliggens et sånt vepsebol-spørsmål jeg lurer på:
Hvor mange av de som kjøper og bruker en eller flere parfymer er også røykere? I så fall må det være veldig bortkastede penger. ettersom røyken overdøver og/eller forsurer enhver god parfyme og duft av såpe, deodorant og tannkrem...
President Bush's Plan to Put 20,000 Bolivians Out of Work
Idag bringer jeg videre et brev og en bønn fra The Democracy center i Bolivia. Jim Schulz, en av dem som driver dette senteret, skriver også en fabelaktig blogg om politikk, samfunn, folk og tilstanden i Bolivia. Jeg har signert underskriftskampanjen, og ber deg gjøre opp din egen mening:
The Democracy Center On-Line
Volume 83 - October 17, 2008
President Bush's Plan to Put 20,000 Bolivians Out of Work
Dear Readers:
If President Bush carries out a threat he repeated again in Washington yesterday, then one of his last acts in office will be to throw more than 20,000 innocent Bolivians out of work. Today the Democracy Center is launching a campaign aimed at stopping him and we need your help. Keep reading to find out more and to jump to a video of three Bolivian workers explaining first-hand the devastating impact Bush's actions will have on their families. We also offer an opportunity, with less than a minute of effort, to join us in making a difference. 
This action is also the first in the Democracy Center's new Voices from Latin America campaign. If the last eight years have taught us anything it is that U.S. foreign policy is too important to be left solely in the hands of our political leaders. We need to join together with people all over the world who live with the effects of U.S. policy and turn that policy on a different, more humane course. You can read more about that below as well, and via the link here.
Thank you for your support,
Jim Shultz
The Democracy Center
Help Stop President Bush's Plan to Put 20,000 Bolivians Out of Work
President Bush, as part of his ongoing diplomatic feud with the government of Bolivia, has now decided to take aim at the jobs of more than 20,000 innocent Bolivian workers. It is a mistake ? morally, diplomatically and economically. It adds one more episode of turning innocent people into collateral damage, from an administration that has delivered such damage in abundance.
We have to stop him.
A Trade Agreement Everyone Likes
Nearly two decades ago, under President Bush's father, the U.S. began the Andean Trade Preference Act (ATPDEA). That program offers Bolivia and a handful of other Latin American nations reduced U.S. tarriffs, allowing them to develop new industries and jobs exporting products such as textiles and handmade furniture. For the U.S., the aim is to create opportunities for employment as an to alternative to growing coca for the illegal drug market.
In September, as part of the Bush administration's diplomatic battles with Bolivian President Evo Morales, President Bush announced that he will use his executive authority to axe Bolivia out of those trade preferences.
The actual victims of President Bush?s move, however, won't be President Morales, but women and men who eke out modest livings as weavers, jewelry-makers and carpenters, creating products for U.S. markets. The U.S. Congress knows that, and just two weeks ago approved a six-month extension for Bolivia. But yesterday in Washington President Bush repeated his intent to sidestep Congress and use his powers to cut Bolivian workers out of the program.
Listen to the Voices of the People who Will be Affected by Bush's Plan
We profiled some of these workers for our new book, Dignity and Defiance, and after President Bush?s announcement last month we traveled out across Bolivia to ask them how his threat would affect their lives. Today we have posted a five-minute video of their own words on our website. We hope that you will take a moment to listen to what they have to say, here.
http://www.democracyctr.org/blog/2008/10/president-bushs-plan-to-put-20000_1536.html
We also demanded and won the right to have their video testimony from Bolivia played next week in Washington when the Bush administation holds the public hearing required by law before he implements his plan. Administration officials told us that this will be the first time that video testimony like this has been played in such a proceeding.
On October 23 in Washington, those officials will hear directly from people like Joaquín Aquino, a carpenter in his 50s who hand-makes furniture for the U.S. market and Natalia Alanoca Condori, a 28-year-old mother who makes clothing sold in American stores. These are the people, along with thousands others like them, who will be the real victims of President Bush's actions against Bolivia.
What You Can Do to Help
We have an opportunity and an obligation to these workers to take action and help stop President Bush's plan. Here are three simple ways that you can help:
1. Share this request for action with others
All across the United States there are people and organizations that care about making U.S. policy in Latin America more just. Help us spread the word about the need to act on this now, by forwarding this email to others.
2. Sign the Democracy Center's online petition
You can directly add your voice to the campaign to stop President Bush's threat against Bolivian workers. In less than sixty seconds right now you can add your name to an online petition that the Democracy Center will be submitting as part of the formal public record against Bush's anti-Bolivia policy. Sign that petition here. If your organization wants to join the petition please send us an email telling us so at: Bolivia@democracyctr.org.
We need your petition endorsements no later than midnight October 30.
3. Submit Formal Comments to the Bush Administration
If you or your organization want to do more, federal law guarantees the right to submit formal comments to the Bush administration's Trade Representative. To do that you must submit your comments by e-mail no later than 5pm on October 31. Those comments must be sent in the form of an attachment and must include the subject line, ?Review of Bolivia?s Designation as a Beneficiary Country Under the ATPA and ATPDEA.? The address is: FR0812@ustr.eop.gov. You must also include in the attachment a cover letter with your name, address, telephone number and e-mail address.
Even if we can't make President Bush back down on his plan to put Bolivians out of work, taking action now helps build the case for Congress and the new President to reverse it. Those leaders need to see that people in the U.S. care about this issue.
Raising Up Voices from Latin America
President Bush's move against the Bolivian people is just one more example of how we, as citizens, need to not only change leaders but also change the political winds that drive U.S. policy toward Latin America. To help do that the Democracy Center is launching a new campaign ? Voices from Latin America.
Voices from Latin America marries new technology and old-fashioned organizing to build a bridge between citizens in the U.S. and Latin America. It is a platform from which we can work together to help educate one another and take joint action, like the one we are starting today on Bush's assault on Bolivian workers. On the website you will find:
Briefing papers (in English and Spanish) on some of the main issues in U.S./Latin America relations, on topics such as trade, the 'U.S. war on drugs', and immigration.
Video testimonies from across the region in which people tell how U.S. policy affects their lives and their nations.
How to get involved, and real examples from people who have.
As citizens we have to be educated and involved in U.S foreign policy in ways that we never have before. That includes making sure that the people in other countries who are so affected by what the U.S. does have their voices heard in the U.S. Help us do that by visiting the Voices from Latin America web site here.
_____________________________________________________________
THE DEMOCRACY CENTER ON-LINE is an electronic publication of The Democracy Center, distributed on an occasional basis to more than 4,500 organizations, policy makers, journalists and others, throughout the U.S. and worldwide. Please consider forwarding it along to those who might be interested. People can request to be added to the distribution list by sending an e-mail note to: contact@democracyctr.org. Newspapers and periodicals interested in reprinting or excerpting material in the newsletter should contact The Democracy Center at contact@democracyctr.org. Suggestions and comments are welcome. Past issues are available on The Democracy Center Web site.
THE DEMOCRACY CENTER
SAN FRANCISCO: P.O. Box 22157 San Francisco, CA 94122
BOLIVIA: Casilla 5283, Cochabamba, Bolivia
TEL: (415) 564-4767
WEB: http://www.democracyctr.org
E-MAIL: contact@democracyctr.org
