Den falske ingenjören ock andra svenska spår i Argentina

Det er snart to år siden sist vi traff hverandre sist - i Buenos Aires. Per Erik Tell og jeg møttes igjen på den nordlige halvkule i Malmø nå i starten av november og jeg fikk overrukket hans siste bok om svensker og deres skjebne i Argentina, hvor han forteller om sin egen reise der han sporer opp de mest utrolige historier og samtidig beskriver hverdagslige episoder som skjer underveis. Vi ble kjent på en månedslunsj i den svenske klubben i calle Tacuari midt i Buenos Aires sentrum, og hvordan vi møttes står faktisk beskrevet med en setning i det aller første kapittelet i Per Erik Tells bok "Den falske ingenjören og andra svenska spår i Argentina".

 



Dette første kapittelet heter "Kosmopoliterna i calle Tacuari" og handler om dagens svensker og deres venner av ulike nasjonaliteter som samles for å spise svensk/skandinavisk mat, drikke akvavitt, synge drikkeviser å svensk i hyggelig selskap midt i arbeidstiden en fredag i måneden. Selv er jeg ikke svensk, men det er det heller ikke alle de andre besøkende der som er. Jeg og Per Erik oppdaget at vi nesten holdt på med samme prosjektet, bare med forskjellige mennesker, og vi har siden hjulpet hverandre når han har kommet over nordmenn underveis, eller jeg har kommet over svensker i min jakt på nordmenn i Argentina.

 

Nå to år senere er Per Erik ferdig med sin bok og den har nylig kommet ut på Massolit forlag. Jeg får en bok i presang med inskripsjon og greier når vi møtes i Malmø, og så får jeg med meg en til for å overbringe til en felles venn av oss i Argentina neste gang jeg reiser. På turen hjem har jeg allerede lest halve boken, den er veldig lettlest og skrevet i en naturlig tone som gjør at sidene bare flyr avgårde. Jeg har alltid synes at det er vanskeligere å lese svensk enn å forstå dem når de snakker, men Per Erik Tells språk er lettlest og engasjerende også for en nordmann. Og så er jeg stolt over å ha blitt nevnt med navn hele tre ganger i boken, selv om jeg ikke er i nærheten av å være svensk. ;)

 

Jeg kan gjerne anbefale boken for alle som gjerne leser om eventyrere, annerledes skjebner og historier, og som liker å få et lands kultur og historie sneket inn bakveien gjennom å lese om fantastiske virkelige menneskers liv og påfunn i en verden så langt borte fra der man kom fra. Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av - som jeg også har fått inntrykk av når det gjelder nordmenn i Argentina - at avstanden blir så mye mindre når man ser hvilke bånd som har knyttet landene sammen gjennom mennesker som har levd med en fot i hvert land, og som etterhvert tilhører begge steder.


Hårsår?

Har ikke Carl I. Hagen blitt en smule i overkant hårsår det siste året? Eller trengte han bare en eller annen dum unnskyldning for å kunne trekke seg uten å måtte innrømme selv å ville bort fra politikken? Jeg ville skjønt det, altså. Jeg kunne aldri tenkt meg å være politiker.


Det er ok å si nei takk

Et ja eller nei-spørsmål har to like gode godkjente svar: Ja og nei.

Når jeg sender en sms til en venninne og spør om  hun er hjemme, fordi jeg er i nærheten og kanskje ville stikke innom, så blir jeg like fornøyd med svar som "ja, bare kom", "ja, men jeg er opptatt", "nei, men vi ses til uken".

 

Spørsmålet innebærer ikke at jeg forventer et ja-svar, og det innebærer ikke at jeg blir fornærmet om det ikke passer. Det er ganske enkelt et spørsmål som alle utfall er akseptable, fordi et svar forteller meg hvilke alternativer jeg har for dagen videre. Det som i stedet blir et problem er hvis svaret uteblir. Da vet jeg ikke hva som har skjedd, om hun er opptatt eller ikke, om hun ønsker å se meg eller ei, eller om hun rett og slett er så lei meg at hun ikke ønsker mer kontakt. Ofte tør vi ikke si nei, så vi lar være å svare. Men et nei takk sårer mye mindre enn å bli behandlet med stillhet inntil vi "tar hintet".

 

Hva er grunnen til at vi ikke tør å si nei, takk?

På en invitasjon til en fest som vi ikke ønsker å gå på, enten fordi vi vil gjøre noe annet, ikke har lyst å gå ut, eller generelt ikke er i humør til fest - er det ikke like greit å takke nei takk? Ofte prøver vi desperat å finne en unnskyldning som som regel dreier seg om at vi er forpliktet til noe annet. Men er det ikke lov å si nei takk uten å måtte forklare og unnskylde? Jeg har en venninne som så greit sier:

 

- Nei takk, i dag passer det ikke, for i dag slapper jeg av!

 

Det er utrolig forfriskende å få et rett frem svar, så slipper man å lure. Man forstår at man ses en annen dag, når lysten til å gå ut er der, men i kveld har hun mest lyst til å slappe av i sofaen, og det er helt ok.

 

 

Ikke interessert? Si nei, takk

Vi er kanskje enda verre når det gjelder relasjoner mellom kvinner og menn. Vi tør ikke avvise, så derfor lar vi være å svare, og håper at vedkommende vil ta hintet etterhvert. Men hva med å spare den andre for uvissheten, ikke la telefonselskapene kunne sko seg på gjentatte meldinger og oppringninger, når man bare kunne sagt fra fra første stund?

 

- Nei takk, jeg er ikke interessert.

 

Det er virkelig ikke verre enn det. Ingen annen forklaring trengs, ingen unnskyldning. Enten så er man interessert eller så er man det ikke. Og det er jo ingen som med sine fulle fem ønsker å tviholde på noen som ikke vil tilbringe tid sammen med en. Men å la være å svare bringer så mye usikkerhet på dette området, fordi det kan være en mengde årsaker til at man ikke får svar umiddelbart. Kanskje har det skjedd noe? Kanskje gikk kontantkortet tomt? Ble mobiltelefonen stjålet? Slutt på batteriet? Uten dekning? Opptatt? Stuck på toget i en tunnel? You name it, og det er ikke usannsynlige årsaker noen av dem. Så for å spare både seg selv for gjentatte plagsomme meldinger og oppringninger og den andre for usikkerheten, så kan vi vel bare si fra?

 

Alltid best å vite

Det er alltid bedre å vite hva man skal forholde seg til, uansett om det ikke er det svaret man hadde håpet på. Og kanskje vi ikke skal tro at vi vet så godt hva den andre håper på?

 

En personlig anekdote om en situasjon hvor undertegnede ble avvist, men på en så direkte måte at usikkerhet og misforståelser var uunngåelig, forteller om en kar som ikke var redd for å si nei. Men han gikk ut fra at jeg var interessert i ham, så det var visst ganske uforståelig at hans avvisning var en lettelse... Uansett vil jeg gi ham kudos for mot og ærlighet:

 

Vi møttes på nettet (som man jo gjør i disse dager) og bestemte oss for å møtes også IRL. Vi skulle ta en kaffe. Men på vei fra møtestedet til kaffebaren stopper han opp og sier etter 3 minutters bekjentskap:

 

- Jeg er ikke tiltrukket av deg, så jeg foretrekker at vi dropper kaffen og så går jeg tilbake til klesvasken.

 

Jeg ble imponert - og lettet. Han fortsatte så å unnskylde seg og beklage, og det skulle han kanskje ikke gjort, fordi da måtte jeg si fra at nei, da det gjorde ingenting, det passet meg aldeles utmerket. Men kanskje var det like greit, så fikk vi si fra tydelig begge to. Ingen usikkerhet, ingen unødvendige timer og dager hvor man lurer på hvordan situasjonen er. Han dro tilbake til sin klesvask, jeg nøt min bok på en annen kafe, og verden gikk videre umiddelbart.

 

Jeg stemmer for å bringe tilbake "Nei takk" som akseptabelt svar igjen på alle ja/nei-spørsmål, så slipper vi misforståelser, ubehagelige situasjoner, overdrevne telefonregninger og kan gå videre til neste hyggelige livsøyeblikk. Bare si takk, men nei takk. Verre er det ikke.


Insomnia


Klokken er 3 om morgenen og den løpetids-frustrerte katta gauler over verdens urettferdighet. Det er hetebølge i Buenos Aires, svetten siler, jeg vrir meg i laknene og forbanner myggen. Jeg får ikke sove.

 

Jeg titter ut vinduet som vender inn i kvartalet, ser om jeg kan få øye på katten som holder meg våken. Jeg ser ingenting annet enn høye murer fra bygningene som vender ut mot gatene, og øde tak på lavere bygninger inne i kvartalet, såkalte PH, horisontale boenheter. I et vindu skrått over "bakgården" er det lys og et par romsterer rundt halvnakne, vifter med et stort tøystykke. På taket over dem blafrer et laken i luften, og en skygge beveger seg. Noen er på kveldstur på taket.

 

Nattærend

Katten roer seg, og jeg tenker å vende tilbake til sengen da jeg ser at skyggen fra laken-taket klatrer over muren eller lemper noe over muren og dumper ned på taket på huset ved siden av. Dette er kanskje ikke en kveldstur i insomnia, men muligens en nattens tyv som vil ta seg inn og rane noen? Jeg trekker meg litt tilbake, tør ikke la ham se meg, vipper hodet mitt litt frem og tilbake fra kanten, som om jeg var noe som naturlig blafret i vinden.

 

Det sølvglinsende isolasjonsmaterialet på taket reflekterer det lille månelyset som er inne blant skyene, og jeg ser silhuetten av en slank ung mann. Han titter over murkanten til neste hus, stopper opp som om han værer at noen observerer ham, og jeg "blafrer"tilbake bak vinduskarmen. Når jeg titter ut igjen henger han med en fot utenfor muren inn i kvartalet, det er ca 8 meter ned, har han tenkt å hoppe?

 

Dunk

Jeg går inn på badet for å se om jeg ser bedre der og om jeg selv vil være mindre synlig derfra. Baderomsvinduet er lite og vender bare ut i et lite mellomrom mellom seksjonene på bygningen jeg bor i. Jeg ser ikke mannen herfra.

 

Jeg hører et dunk og et rabalder, så blir det stille. Jeg skynder meg tilbake til soveromsvinduet og titter ut. Taket på nabohuset glinser tomt i månelyset, men i mørket nedenfor, på PH-taket ser jeg en skygge. Beveger den seg? Vet ikke, vanskelig å si. I mørket er alle katter grå, og en skygge kan være en sekk, en plante, noe søppel, et lik eller en mann som nettopp har hoppet i døden. Jeg stirrer og stirrer, men klarer ikke å skjeldne hva skyggen er, og hjernen begynner å løpe løpsk.

 

Dilemma

Bør jeg ringe politiet? Ambulanse? Bør jeg ikke da vite hva som egentlig har skjedd? Og om det virkelig er en mann der nede og ikke bare en søppelsekk som han dumpet? Er det ikke rart at jeg ikke hørte noe skrik? Vil jeg virkelig bli innblandet hvis dette viser seg å være noen som dumpet et lik? Kanskje jeg skal gi beskjed til gutta på parkeringshuset rett over gaten og be dem komme og se etter. Kanskje har de en stor lommelykt? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, om jeg skal gjøre noe, om jeg vil gjøre noe. Katten uler igjen, skyggen beveger seg ikke, og nabotaket glinser i ensomhet. Jeg legger meg. Jeg får ikke sove.

 

Å slå ihjel tid

Klokken er fire om morgenen. Jeg holder ikke ut. Jeg klarer ikke la være å blafre ut av vinduet med jevne mellomrom, men skyggen er like vanskelig å skjeldne nå som for en time siden. Jeg prøver å zoome inn med kameraet med høy lyssensitivitet, men det er umulig å se noe i søkeren, og jeg tør ikke ta bilde med blitz. Reddhare.

 

Klokken fem vil det begynne å lysne. Jeg spiller tetris så lenge. Taper og spiller igjen. Jeg ser antydning til grålysning ute og jeg titter ut. Faen, det er virkelig en mann som ligger der nede. Hadde jeg ikke sett ham på et tak 8 meter høyere oppe først, ville jeg trodd at han bare sov. Han ligger på siden, med den underste armen ut, og hele kroppen utstrakt så lang han er. Blå olabukse, svart singlet. Brun og trent kropp, et lyseblått lommetørkle henger ut av lommen. Er han død, er han lemlestet eller sover han bare?



 

Jeg tar et bilde. Zoomer inn, uten blitz. Det blir kornete, umulig å si. Jeg får bare bekreftet at det virkelig er en mannskropp. En halvtime senere tar jeg et bilde til, prøver å zoome så langt inn som mulig for å få et inntrykk av ansiktet hans. Men vent, foten lå da ikke slik i sted? Han har beveget seg! Han er i live! Jeg er overlykkelig over at jeg ikke har overværet dumpingen av et lik, og kanskje heller ikke et selvmordsforsøk, iallfall ikke et vellykket forsøk. Mannen er i live, kan bevege seg, og kan se ut som om han sover...? Det er på tide å skaffe seg litt søvn for meg også.



Helt borte i drømmeland

Jeg sovner, drømmer rare drømmer om skygger og katter og blafrende lakner. Jeg våkner brått fire timer senere. Klokken er ni. Jeg spretter opp og titter ut. Borte. Mannen er borte. Er han hentet av noen? Våknet han og hoppet ned på neste tak? Ble han forvandlet til edderkoppmannen og klatret opp igjen der han hoppet ned? Jeg klarer ikke helt å slå dramatikken fra meg og studerer terrenget av tak, bakgårder, patioer, vinduer og murvegger. Hvor kan han være? I mørket er alle katter grå. I lyset ser alt annerledes ut. En vanlig dag er i gang i Buenos Aires, og jeg lurer på om jeg har sett syner. Eller kanskje bare drømt.

 


Tanker mellom barken og veden

De elsker hverandre, egentlig. De klarer bare ikke å oversette det i en god kommunikasjon seg i mellom. Derfor snakker de sammen gjennom meg. 


(Foto: Communications_men by MSandy)

 

Hun er min venninne. Han er min venn. De har et forhold sammen som med jevne mellomrom tar slutt og begynner igjen. Når det går utfor må jeg sørge for å ha telefonen godt ladet og kontaktkortet stappfullt.

 

Jeg har hans versjon på det ene øret og hennes versjon på det andre. Begge er superforelsket samtidig som de er superfrustrerte. De eskalerer sine misforståelser til kamper og hjertes smerte, jeg roer temperaturen og får dem til å slappe av igjen og innse sannheten - at de elsker hverandre og egentlig vil være sammen.

 

Men det er en uhyre vanskelig balansegang. Jeg vil gjerne være der for mine venner, gjerne stille opp og hjelpe når de ber meg om hjelp. Hittil har jeg klart det, å ikke ta side, å ikke holde for mye med den ene eller den andre. Men jeg går på eggeskall. Den dagen jeg sier noe feil, vil jeg være den som får skylden for hva som skjedde, er jeg redd...

 

Noen andre som har erfaringer og tanker fra terskelen mellom barken og veden?


Hvem stemmer for å utvide døgnet?




- Føler du at du har for liten tid eller har du bare altfor mye å gjøre?

Spørsmålet er godt og svaret er vel egentlig ja, begge deler. Men så synes jeg jo at alt jeg har å gjøre er noe som gir mening å fylle dagene med, så da må svaret rett og slett bli at jeg har for liten tid.

Jeg fikk da en fantasi om der menneskenes evige kontroll- og påvirkningsaktiviteter på jordkloden ikke bare klarte å endre klima, temperatur, naturkatastrofe-frekvensen, naturens kretsløp, havets strømmer, dyre-, fugle- og fiskebestander, men der vi også klarte å kontrollere døgnsyklusen. Vi kunne for eksempel finne opp en måte å få jorden til å gå saktere rundt?

Et døgn på 56 timer ville passet meg utmerket. Under forutsetning av at man fortsatt bare hadde 8 timers søvnbehov i døgnet. Jeg stemmer glatt på det partiet som kan fikse en slik døgnsyklus. Da ville jeg kanskje komme i nærheten av å få gjort alt jeg skal gjøre, må gjøre og har lyst til å gjøre. For eksempel rekker man med den nåværende døgnsyklusen ikke å lese mer enn ca 10 000 bøker på et liv. Dersom man regner hver bok på 2-300 sider og en fulltids leseinnsats på 7000 sider i året (det var pensummengden på et års grunnfagsstudium før kvalitetsreformen), så rekker man ca 10 000 bøker i løpet av 40 år. Med en utvidelse av døgnet ville man ikke trengt å velge så veldig med omhu, for 10 000 bøker er tross alt ikke mange. Og så finnes det jo andre ting man også skulle gjort, selvsagt, utover å lese.

Uansett tror jeg at en slik utvidelse av tidshorisonten for livet kunne hatt mye positivt for seg. Det forutsettes selvsagt i dette tankeeksperimentet at man fortsatt bare blir en dag gammel for hver dag, selv om døgnet er utvidet, så alderen blir mer eller mindre den samme, men tidsmessig blir det en utvidelse av livsløpet med 150 år av 24-timers døgn.

Jeg tror det ville gjort underverker for den historiske hukommelsen som samfunnet til enhver tid forvalter felles. Vi mister jo historiske perspektiver når folk dør ut så fort. De som opplevde andre verdenskrig i voksen alder er allerede i ferd med å dø ut, og man kan fundere på hva det vil gjøre med forståelsen av denne historiske hendelsen og ulike former for å forholde seg til mennesker og samfunn.

Opp gjennom historien har jo folkeopinionen hatt en tendens til å følge en pendelbevegelse hvor holdningene svinger med stort utslag til motsatt side etter en tid med et fokus, for så å slå tilbake til den andre siden igjen etter man har prøvd motsatt fokus en stund. Og jo mer ekstremt ut på den ene siden opinionen slår ut, jo større utslag på motsatt side når motreaksjonen kommer. Jeg lurer på om pendeleffekten på folkeopinionen kan ha sammenheng med hvilke generasjoner det er som har dødd ut hver gang pendelsen svinger til motsatt ekstrem. Og hvis man hadde beholdt de som hadde opplevd og kjent på kroppen visse historiske hendelser i samfunnet litt lenger, så ville kanskje dette sørget for en annen historisk hukommelse - og forståelse for hvordan mennesker må forholde seg til hverandre.

Uansett utvidelse eller ei, det vil jo alltid være begrensninger i hukommelsen ettersom vi ikke har levd siden kloden først ble formet, men uten å utvide døgnet og livstiden, så kunne vi kanskje begynne å regne med folks kunnskap og erfaring i lenger tid. Er det ikke slik at man slutter å regne med folk når de går av med pensjon? Barn frem til 18 år kan ikke stemme i valg, og pensjonister etter arbeidslivet har ikke forhandlingsgrunnlag for å bli hørt. Dvs at den perioden vi blir "tatt på alvor" i samfunnet er begrenset til 49 år (18-67), under et halvt hundreår. Jeg lurer på om dette er med å bidra til at vi lettere gjør om igjen tabber som historien burde ha lært oss by now.

Og fra å være et lite sukk over liten tid ble denne teksten plutselig et tema man kunne skrevet mye om. Enda mer å gjøre. Hvem stemmer for å utvide døgnet?

Alder og selvpresentasjon

Vedkjenner du deg alderen din? Den egentlige alderen?
 
 



(Illustrasjon fra D'Lynn Waldron)



I min spede nybegynnertid på internetts sosiale nettsider var jeg ærlig om det meste. Relativt fort oppdaget jeg at ikke alle andre var ærlige om alt, og spesielt var det populært å lyve litt på alderen. Det fantes mange ulike grunner til å lyve på alderen:


- Jeg har mest til felles med folk som er 10 år yngre enn meg, så da setter jeg likegodt ned alderen til den aldersgruppen jeg vil ha kontakt med.


- Jeg ser yngre ut har jeg fått høre, så da setter jeg likegodt alderen ned slik at den matcher utseendet.


- Jeg vil helst å ha kontakt med yngre damer, så da setter jeg likegodt ned alderen min slik at de ikke tror jeg er for gammel for dem.


- ....?


Ja, nei, dette var vel i all hovedsak de grunnene jeg fikk høre. Nå sier det seg selv at jeg aldri fikk høre grunnene til dem som faktisk lurte meg, de som jeg aldri fant ut at hadde en annen alder enn den de sa. Jeg kan jo ikke utelukke at jeg ikke har blitt lurt, - hvordan skulle jeg vite det?


En av dem hadde trukket fra seks år på alderen. Jeg syntes kanskje han hadde blitt rasende fort ferdig med doktorgraden sin og var imponert over hvor effektiv han måtte være. Helt til han avslørte femte gangen vi møttes (5te!) at han hadde levd i noen flere år enn hva han ville innrømme for meg. Plutselig var ikke doktorgraden fullt så imponerende, og så begynner man jo å lure.. Hvorfor i all verden skulle han lyve på det? Hva er det man tror at man oppnår? Jeg ville gladelig truffet denne mannen og fortsatt å hilse på ham selv om jeg visste hans virkelige alder. Nå derimot ble det hele litt flaut.


Motstrøms og motmæle

Etter mange episoder med merkelige aldershopp og ca-tall, så fant jeg ut jeg ville protestere. Jeg var selv 33 år på det tidspunktet, og gikk motstrøms og satte opp alderen min til 37.

Poenget var bare å ha en høyere alder for en liten stund, sånn for å kunne blunke med vippene i et ansikt formet som et spørsmålstegn hver gang jeg fikk servert en av ovenstående forklaringer på nedskjæringer i alder.


Men jeg fikk en behagelig overraskelse og oppdaget en helt ny grunn til å lyve på alderen. Over natten ble henvendelsene halvert fra ynglingene på 18-20 år som søkte "eldre kvinner" for "spenning" som antagelig betyr opplæring. Mest sannsynlig søkte denne guttegjengen etter kvinner opp til 35 år. (Så _eldre_ kvinner var de vel ikke egentlig ute etter, bare noen som hadde hatt noen runder før dem). Dette var så behagelig at jeg beholdt tyv-alderen min på 37 år helt til det var sant.


Nå er jeg 38 år og funderer på om jeg skal ta 40-årskrisen ved hornene og like godt sette alderen opp til 41 år så slipper jeg å runde 40. Jeg husker at det var mye enklere å være 31 enn 29 eller 30, mange færre kommentarer og spørsmål da, ikke så spennende å kommentere alderen til en 31-åring, liksom. Kanskje det er det samme på 41? Ville ikke det være en god grunn til å lyve på alderen?


For noen dager siden fikk jeg en hyggelig melding fra en kar på 120. Det er jo også en måte å sette opp alderen på, så ekstremt at man skjønner at vedkommende ikke vil vedkjenne seg sin alder. Når jeg spurte, fikk jeg svaret: ca 45. Ca? Jeg må le, dette er jo et rimelig enkelt spørsmål som man ikke skulle ha behov for estimater for å svare på. Enten er man 45, eller så er man det ikke. Er man det ikke, så lyver man på alderen, og så spørs det da - har vedkommende en humoristisk nok grunn til å lyve som gjør at det blir akseptabelt, og ikke minst morsomt?


Har du løyet på alderen?
Opp eller ned?
Hva var din grunn?
Og hvorfor sluttet du eventuelt med det?


Debatt om datalagringsdirektivet

Ettersom datalagringsdirektivet har fått vesentlig oppmerksomhet i Blogglandia, tenker jeg det er flere som vil være interessert i stille på dette kommende arrangementet i FestiHvalTeltet på Blindern på fredag:

Det Norske Datalagringsdirektivet
 

Tid og sted:  20. aug. 2010 13:00 - 15:00, FestiHvalteltet, Frederikkeplassen 

BildeEtter at datalagringsdirektivet ble en hodepine for regjeringen, har statsråd Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) foreslått en alternativ løsning der man stemmer mot EUs direktiv, men utvikler et eget forslag for å ivareta påtalemyndighetenes interesser.



Hovedinnleder:

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa


Kommentarer:

Jon Wessel -Aas, Styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling. (ikke endelig bekreftet, grunnet endring av dato)
En representant for Europabevegesen


Å definere seg ut av redselen

Hanne Kristin Rohde er ikke redd for å spre redsel:

- Min intensjon er å bidra til å forebygge voldtekt. Om de skremmes litt, synes jeg ikke det gjør noe, hvis det kan bidra til å redusere antall voldtatte kvinner. Vi monterer alarm i husene våre og legger ikke mobiltelefoner synlig i bilvinduet. Da må det gå an å tenke preventivt også når det gjelder voldtekter. Realiteten er dessverre at det ikke alltid er trygt for kvinner å gå alene hjem fra byen, sier Rohde.


- Dessuten er 7 av 10 voldtektsofre ruspåvirket. Vi har sett mange som har vært overstadig beruset, og det setter dem i dårligere stand til å ta riktige beslutninger, som for eksempel hvem de skal ta følge hjem fra byen med, samt i dårligere stand til å forsvare seg.

- Fra statistikken ser vi at voldtekter kan skje hvor og når som helst.

Ja, da vet vi det:
Det er ikke trygt å være på byen, for da må man komme seg hjem.
Det er ikke trygt å gå alene hjem.
Det er heller ikke trygt å gå sammen med noen hjem.

Det er ikke trygt å drikke alkohol fordi da blir man beruset, og er et lettere bytte.
Det er heller ikke trygt å ikke drikke alkohol, fordi 30% av de som voldtas ikke har drukket.

Det er heller ikke trygt å la være å drikke og la være å dra på byen, for voldtekter kan skjer hvor og når som helst.
Dermed er det heller ikke trygt å være hjemme, fordi hjemme dessverre er inkludert i "hvor og når som helst".
Dermed er det heller ikke trygt å ta forhåndsregler, fordi det rett og slett er umulig å beskytte seg mot "hvor som helst", "når som helst", "i edru tilstand", "i beruset tilstand", "på byen", "på vei hjem fra byen", "på besøk hos andre", "i selskap med andre", "i taxi" og "hjemme".

Det er rett og slett ikke trygt å leve.

Tror dere ikke Rohde selv er redd, og nettopp fordi hun som kvinne selv er et potensielt offer, er det en trygghet i å prøve å finne aspekter ved potensielle ofre som hun ikke deler - slik at hun selv havner litt mindre i kategorien potensielt offer? ...Dersom hun finner at samtlige som blir voldtatt gjør noe som hun selv ikke pleier å gjøre - da kan hun statistisk sett være litt mindre redd - eller hva?

Kvinner er ofte kvinner verst også i denne sammenhengen, nettopp fordi kvinner har et behov for å bortforklare faren med noe som de selv kan ta avstand fra - og dermed føle seg tryggere. Det er noe man gjerne ser av kvinnelige jury-medlemmer i voldtektssaker. De blir vettskremt av å skulle måtte identifisere seg med voldtektsofre, fordi da er de selv i konstant fare. Ved å ta avstand fra offerets oppførsel - uansett grunn - kan de innbille seg at det ikke vil skje med dem selv.

Jeg er enig med Hva Hun Sa i at det er en fallitt-erklæring når en slik uttalelse kommer fra politiet, kvinner kan rett og slett ikke beskytte seg fullstendig for voldtekt. Derfor må problemet angripes fra en annen kant. Men det er mye vanskeligere å ta tak i problemet på den måten, og da gjør man gjerne det man har muligheter (og ressurser) til å gjøre noe med, selv om det ikke hjelper.


Om å publisere

I dag kom boken i posten. Den første vitenskapelige publikasjon som inneholder en artikkel med mitt navn på. Jeg har skrevet kapittel 3:

"In Numbers We Trust: Measuring Impact or Institutional Performance?" i siste utgave av Perspectives on Global Development and Technology 2010, volum 9, nr 3-4. Boken er en spesialutgave om mikrofinansinstitusjoner.

Å publisere i en fagfellevurdert publikasjon er en langtekkelig prosess og noe helt annet enn å skrible ned en bloggpost som publiseres etter eget forgodtbefinnende i løpet av halvtimen. Resymeet av artikkelen skrev jeg allerede i desember 2007, førsteutkastet av hele artikkelen var ferdig i september 2008. Deretter tok det et halvt år før jeg fikk tilbakemeldingene, men det var grundige og gode tilbakemeldinger med skikkelig kritikk og konstruktive forslag som skulle gjøre artikkelen enda et par hakk mer vitenskapelig. Så fikk jeg en ny frist til å jobbe med neste utkast. Dette var ferdig i juli 2009. Nå skriver vi August 2010, og det har tatt to og et halvt år fra de første linjene ble skrevet til verket er publisert.

Det var selvsagt ikke bare min artikkel som skulle skrives, kommenteres, evalueres, revideres, forbedres og pusses på. Boken inneholder 13 kapitler, alle sammen med ulike tilnærminger, fagfelt og metoder for studiet av mikrofinansinstitusjoner, og de kommer fra forskningsinstitusjoner overalt i verden. Jeg føler meg stolt og en cm høyere i dag over å være en del av denne boken.

Boken og de enkelte artiklene er til salgs, så jeg kan ikke legge ut teksten her, men sammendraget kan dere få:

This paper discusses microfinance practice in relation to chosen indicators of "best practices" and institutional performance. The question is not whether microfinance succeeds, but how social practice sustains the discursive representations of policy and how the planned and desired scores on objectively verifiable indicators are produced, thus constructing the successful reputation of the microfinance institution in terms of institutional performance, even though impact on poverty reduction is unascertainable. Facilitated by ambiguous ideas that microfinance equals poverty alleviation and empowerment, policy constructs microfinance as a success, while practice sustains policy by producing "responsible" clients and the planned predefined quantitative goals for institutional performance.

Got Couch?

Verden er mindre enn du tror... 

(Foto: http://www.couchsurfing.org/)


Hvor kjøper du vennene dine?
Jeg har blitt spurt spøkefullt hvor jeg kjøper vennene mine når jeg forteller at jeg bodde i en seilbåt i ferien i Barcelona. Jeg kjøper selvsagt ikke venner, men det finnes en verden full av åpne, trivelige mennesker som stadig liker å utvide sitt nettverk både nært og fjernt, som gjerne stiller opp for andre som er av samme alen.


Før fant jeg slike venner ved innfallsmetoden. Jeg reiste et sted, og så ble jeg kjent med noen. Det dukket alltid opp noen som jeg trivdes med og som trivdes med meg. Med en holdning og forventning om at alt ordner seg, så gjør det ofte det.


Men for noen år tilbake oppdaget jeg at tusenvis av likesinnede hadde satt innfallsmetoden i system og laget et sosialt nettsted for reisende, backpackere og lokale overalt i verden. Medlemstallet har forlengst tippet over en million.


Har du en sofa til overs?

Prinsippet er såre enkelt. Hvis du har en sofa til overs og du liker besøk, så tilbyr du den som gratis overnatting til en person som er på reise i nærheten av deg. Når du selv skal ut og reise, kan du få muligheten til å overnatte gratis hos noen andre. Det er et pay-it-forward system hvor man får et sted og sove og hyggelige bekjentskaper et sted, og betaler tilbake med å gi det samme selv til noen andre.


Er det ikke skummelt?

Jo, kanskje. Det er fremmede mennesker som ber om å få bo hjemme hos deg, og som tilbyr sin sofa til deg. Men systemet prøver å ta høyde for dette. Man har et referansesystem hvor man skriver sine inntrykk av møtet med andre og angir grad av vennskap og hvor mye man stoler på vedkommende. Man har et verifiseringssystem som sjekker at du er den du utgir deg for å være. Dessuten har man et kumulativt tillitssystem hvor andre medlemmer kan gå god for deg, men du kan ikke gå god for noen andre før hele tre andre medlemmer har gått god for deg først. Det betyr at du ikke bare kan få tre venner til å melde seg inn og garantere for at du er snill og grei. Man bygger opp tillit over tid i systemet ved hjelp av de man treffer og hvor godt man blir kjent med andre. Slik sikrer man både en viss sikkerhet, men også at man fort luker ut snyltere - de som ikke er interessert i å bidra med noe selv.


Unik mulighet

Dette dreier seg ikke bare om en gratis overnattingsplass og det er det viktig å få frem. Det dreier seg om nettverk, om vennskap, om å gjøre verden til et bedre sted, en sofa om gangen. I tillegg til overnatting, finnes grupper for all verdens aktiviteter og interesser, og mange steder i verden er det alltid noen som arrangerer noe sosialt, utflukter eller andre sosiale aktiviteter for alt fra to personer til mange hundre.


I Oslo er det mange aktive som huser reisende, som reiser selv og som bidrar til at det skjer noe. Til nyttår ble det for eksempel arrangert en nyttårsfest hvor 90 mennesker feiret sammen fra hele verden. Andre ganger er det 3-4 stykker som finner ut at de vil gå en tur langs Akerselven, eller ta en øl. Både enkle og avanserte arrangementer altså.


Ikke dating

Dette er ikke et konkurrerende nettsted til datingtjenester, for det dreier seg ikke om dating i det hele tatt. (Selvsagt kan man ikke hindre om noen skulle falle for hverandre, men det er ikke den primære hensikten med opplegget). Det er mot retningslinjene å bruke tjenesten med tanke på å finne datepartnere.


Ikke for alle

Dette passer ikke for alle mennesker. Noen synes det uansett blir skummelt å kombinere fremmede mennesker med privatsfæren. Noen liker ikke så godt å reise selv. Noen har nok med sin egen hverdag og har ikke så mye tid til overs. Noen føler de har nok med de vennene de har. Slik er det og det er helt forståelig. Men for de som har lyst å utvide sitt nettverk, som søker utover og liker å treffe nye mennesker som kan inspirere og berike opplevelser, så er dette et megatips.


Så via dette sofastedet har jeg hatt flere folk på besøk hos meg, fra Portugal, USA, Spania, Argentina, Uruguay, Frankrike, Tyskland, Irland, Nederland og fra Norge (Rogaland), og jeg har møtt hundrevis av trivelige mennesker i alle aldre fra hele verden på sosiale eventer. Jeg ble en hyggelig jente på en lokal milonga i Antwerpen, lærte å spille blackjack på en sushi-kveld i Buenos Aires, overnattet i seilbåt i havnen i Barcelona, og prøvd så godt jeg kan å lage gode opplevelser for dem som jeg møter i Oslo.

Kanskje noe for noen av dere også?


Innlegg bilde

(Xaviers seilbåt: Mitt sofahjem i Barcelona i påsken.)



Slett og flytt

Jeg må flytte.

Ikke jeg fysisk, men livet mitt.

Ikke livet selv, men innholdet, det lagrede innhold, det som befinner seg på harddisken.
Noe ordnet, noe tilfeldig, noe glemt, noe viktig, noe rørende, noe vondt og noe likegyldig.

Det likegyldige kan slettes.



(Foto: Moving Stool by Gabriele Pezzini for Max Design

Det som er likegyldig nå var ikke likegyldig da det ble lagret. Siden har det forsvunnet lengre og lengre bak på harddisken for sjelden og aldri bli hentet frem. Nå er det likegyldig for meg. Er det også likegyldig for de andre det gjaldt?

Det er litt som nytt skoleår og ny timeplan. Det ligner veldig på forrige år, men det er likevel nytt. Nå skal jeg flytte inn på ny maskin. Det gir en ny sjanse for å få orden i filene, i arkivene og i livet. Denne gangen skal man være smartere, gjøre det enklere, lagre lurere, mer organisert, lettere å finne igjen.

Men jeg lurer på om jeg ikke gjorde det sist også? Hvorfor ligger det da så mye rart på så mange rare steder på den gamle maskinen? Er det likegyldighetsprosessen som påvirker hvor ordnet det ser ut?

Det anbefales å flytte hjem en gang i blant for å få kastet alt man samler seg over tid, og rensket ut slik at man sitter igjen med de tingene man bør ha uten at de eier deg.

Det slår meg at det ikke er rart at datamaskiner ikke er tiltrodd mer enn tre års levetid. For over tre år endrer livet seg, det som betydde mer før betyr mindre nå, nå er det andre ting som er interessant, besnærende, altoppslukende. Denne maskinen har vart i åtte år. Det første jeg lagret så smart, så organisert for åtte år siden lar seg ikke engang åpne lenger. Det har feil format. Det støttes ikke. Kanskje like greit. Jeg legger det i likegyldighetsbunken, høyreklikker og velger "slett".

Om man bare visste at det eksisterte

Da jeg kom hjem fra utlandet hadde taklampen gått. Det var en trist og mørk velkomst.

Man prøver selvsagt å fikse det letteste først.

Skifte halogenpærer. Helt nye pærer ble innkjøpt, strømmen slått av, de gamle pærene tatt ut og de nye festet med største omhu. Strømmen ble slått på igjen og voila:

Ingenting.

Det måtte være selve lampen som hadde takket for seg.

Jeg dro i lampebutikken for å skaffe meg ny lampe, fant en jeg syntes så grei ut til en grei pris. Jeg var forutseende nok til å spørre om festemekanismen på denne taklampen og selger mente at denne gikk å feste på all slags kroker. Siden jeg bor i et gammelt hus bygget med gamle standarder har jeg allerede hatt en erfaring med at festekroker og dimensjoner ikke alltid går sammen fra tidligere tider til nåtider. Så for sikkerhets skyld ville jeg hjem og skru ned den gamle lampen for å måle dimensjonen på kroken - og se om det faktisk fantes en krok til å feste lampen på. Dumt å kjøpe en lampe til krokfeste hvis det ikke eksisterer en krok.

Siden jeg er en skravlebøtte forklarte jeg dette for selgeren samtidig som jeg forklarte det uforklarlige med at jeg skiftet alle pærene, men at lampen likevel ikke ville samarbeid om lyset.

- Er du sikker på at det ikke er sikringen da?

- Eh.. jeg har automatsikringer, begynte jeg. Nei, sikringen i bryteren, mener jeg, sier selgeren.
- Har bryteren sikringer? (Dette har jeg aldri lært på skolen)
- Ja, her skal du se.

Selgeren viser meg en dimmerbryter, plukker den fra hverandre og finner en liten og forsagt glassbit med to hvite poter.
- Kanskje du skulle sjekke om den har røket med det samme, sier han.

Jeg drar hjem sporenstreks og går løs på dimmerbryteren. Med litt lirking og luring kommer vrideren av, og lokket kan jeg visst løsne bare ved å vri opp en tyn mutter med fingrene. Jeg ser ikke umiddelbart noen hvit glassbit. Men det er en brun-oransje flapp der som ser ut som en fane i nettleseren. Jeg våger meg på å trekke i den. Den avslører en bitteliten skuffe hvor det innerst i enden sitter festet en liten hvit dings, ikke i glass, men lik på størrelse som den i butikken. Jeg tør ikke ta den ut av skuffen sin, men bærer stolt med meg hele innretningen tilbake til butikken.

Selgeren har ikke like stor omhu for dingsens rede, røsker den ut og studerer den gjennom et forstørrelsesglass. Han leter etter et tall, det er viktig at han finner en sikring med riktig amper-styrke. Nesten uleselig står det F1,25A250V på den. For noen dager siden ville dette ikke sagt meg noe, det er også årsaken til at jeg ikke noterte meg dette da jeg tok ut sikringsskuffen i dimmeren, for da ville jeg kanskje sett at det stod beskrevet med all tydelighet ved siden av skuffeinnsatsen. Men nå skjønner jeg at dette er en sikring (Fuse) på 1,25 Amper til 250 Volt. Jeg skjønner også at det finnes en mengde små hvite glassbiter med ulike amper-styrker og at man ikke kan bruke hvilken som helst, selv om alle ser like ut og er på samme størrelse.


Enkelt når man vet det

Hvis selgeren ikke hadde vært så hyggelig å forklare hvordan dette hang sammen ville jeg kommet til å kjøpe en ny lampe, ikke fått noe lys og sikkert bestilt en elektriker som hadde tatt seg godt betalt for å skifte en sikring som jeg ikke visste om.

Nå som jeg vet det, kostet hele affæren kr 7,50 og jeg har lært om eksistensen av en liten hvit dings som kan velte stort lass.

Nå lurer jeg på hvilke andre små dingser som finnes der ute og gjør hverdagen min lettere å leve uten at jeg er klar over deres eksistens...

Den mannlige samtale

(Foto: Gaetan Lee: Lego Space men)


Utvalg av samtalepartnere


Han til venstre ble oppmerksom på han til høyre. Venstre hilste på Høyre med et nikk som ble besvart fra Høyre med smil. De betraktet hverandre noen sekunder før han i midten slo seg sammen med dem, men i farten havnet han litt nærmere Høyre enn Venstre.

 

Tilpasning

Venstre blir stående, men uten at de kanskje er klar over det virker avstanden mellom Venstre og Midten som et hinder. Midten tar et kameratslig tak rundt skuldrene til Høyre, smiler til Venstre, vipper litt opp og ned på tåballene og nikker. Mens han vipper forflytter han seg cm for cm nærmere Venstre, og selv om han har sluppet skuldergrepet i Høyre følger han til høyre liksom på.


Det gylne snitt

Fortsatt er ikke et ord utvekslet. Relasjonen er opprettet, det er åpenbart at disse tre skal ha en samtale, men posisjonen deres er fortsatt asymmetrisk. Han til venstre holder sin øl i sin ytterste hånd, og putter den innerste i lommen. Midten har ingen øl og putter begge hendene i lommen mens han fortsatt smiler, nikker og vipper. Høyre gjør det samme som han til Venstre og endelig er symmetrien opprettet.

 

- "Ja, hvordan går det?" Endelig kunne samtalen begynne.


Ugler i mosen eller på peishyllen?

Min argentinske venninne samler på ugler. Ikke spør meg hvorfor, men i Argentina skal de visstnok bringe lykke. Og hun ønsket seg en ugle fra Norge. Men hvor i alle dager får man tak i en uglefigur? Jeg har derfor vært på uglejakt. Som forberedelse til jakten lette jeg på finn.no og forsket jeg på wikipedia. Jeg fant ut at det ikke er så mange ugler som hekker i Norge, men noen av dem er Snøugle, Hornugle, Hubro, Perleugle og et par til.



Det tre første er de kuleste, og Hornugla er representert som bilde over. Men hvor i all verden skulle jeg begynne å lete etter en figur av en slik ugle? Min uglejakt i Oslos asfalt-jungel forløp seg som følger:

Folk sperret øynene opp som ugletallerkener av slikt et merkelig spørsmål:
- "Si meg, har Dere ikke tilfeldigvis en ugle? En slik figur, vet De? Nei, det er klart, hvorfor skulle Dere ha noe slikt. Ja, men De skulle ikke vite hvor det kan tenkes at det finnes en ugle, da?"

Jeg ble sendt på en wild goose chase, men du vet, det var ikke ville gjess jeg var på jakt etter (Det fantes det derimot mye av!), men en ugle. Omsider fant jeg det første stedet med noe som lignet. En tøydukkeugle som sa "uhu". Ja, den sa faktisk uhu. Men det triste utbruddet kom nok av at det ene øyet hadde falt ned, så hun så så skjev ut i ansiktet, den stakkars ugla. Hun lignet ikke spesielt på Klara Klok heller.

Så fant jeg butikken med det rare i. Og Ivo Caprino-mannen som stod bak disken rettet på Skomaker Andersen-brillene sine og sa: "En Ugle! Ja, det har jeg sikkert. Titt en titt borti der, du frøken, så skal du nok finne en ugle, skal du se."

Jeg tittet langt og lenge og lenger enn langt og befant meg plutselig innsperret blant musefeller, trekatter og en kar som var på jakt etter en kaffeboks. Men om ikke lenge var han også på jakt etter en ugle, du vet, når man først har sperret damen inne kan man ikke godt la være å hjelpe til.

Jeg begynte å bli frustrert. Jeg så ingen ugle, ikke engang mose! Caprino selv måtte nok ut i dyst. Han la hodet bakover, rynket på nesen for å justere brillene og tittet overalt der jeg allerede hadde vært.

Så snur han på hælen, trekker brillene opp og gliser: "Ja, jeg visste jeg hadde en ugle, men den er dyyyyr! Akkurat da titter jeg ned i en liten lekekasse og med nebbet ned ligger det en liten og forsagt perleugle utskåret i tre. Caprino vil vise meg den flotte ugleleke-klokken fra 50-tallet som koster en formue, og når jeg er ferdig med høfligheten viser jeg ham perleuglen og spør: "Hva skal De ha for denne da?"

"Den, jenta mi, den skal du få for tålmodigheten!"

Jeg ble så glad at jeg endte opp med å kjøpe en gul lekebil i tillegg. Hvorfor en gul bil, spør du? Se det er en lang og intern historie...


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Tiqui

Fra: Oslo

Kjønn: Jente

Født: 1971

Mer...

RSS 0.91